Den folkekjære kunstneren Alf Prøysen kunne være tydelig om kristne verdier. Spesielt hadde han respekt for morens tro. En gang fortalte han om da moren lå på det siste. Da rettet hun blikket mot himmelen. «Hu mor hadde det godt, hu,» sa Alf Prøysen. «Siste kvelden sa hu: ’Nå vil je itte lappe på den gamle kåpa mi mer. Når je kjem over dørstokken, får je jo ei ny ei.’»
Hun hadde grepet noe viktig. Vårt eget lappverk holder ikke den dagen vi melder vår ankomst i evigheten. Da gjelder bare den drakten av rettferdighet som Jesus har gitt. Tror vi på ham, blir vi kledd i en ny kåpe, en skinnende hvit kledning.
I begynnelsen av Efeserbrevet forteller Paulus om en plan Gud hadde lagt før han skapte verden. Det handler om et opplegg han vedtok suverent på egen hånd. Ved hjelp av sin Sønn ville han «samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden».
Paulus kaller det i en annen sammenheng for et mysterium – ikke fordi det er så hemmelig, men for at vi trenger å få høre om det og bli overbevist, for å gripe det.
«Vi som forut hadde håpet på Kristus,» skriver Paulus, skal faktisk «være til pris for hans herlighet.» «Dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse … da dere kom til troen.» Det handler om den frelse vi får ved Jesu død på korset, og «denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand,» står det skrevet (Ef 1,7–14).
Dette ble mange teologiske ord. Men det er egentlig enkelt. Alle som er blitt berget inn til et nytt liv i himmelen, har det felles: De håpte på Jesus. De regnet med Jesus. Han samler til ett, på jorden og i himmelen, dem som vil høre ham til. Da blir det orden på ting. Da får vi en fullkommen drakt. Da får vi den evige arven som vi er bestemt til.
En forkynner reiste for hundre år siden mye til byer og bygder for å vitne om Jesus. Han kom hjem etter en tur og fant at mye ikke fungerte som det skulle. Barna trengte hjelp, reparasjoner burde gjøres, kona var trett og overarbeidet.
Da sukket han: «Det blir visst ikke orden på noen ting før vi kommer til himmelen.» Han sa det ikke for å fraskrive seg ansvar, men for å uttrykke et håp. Det skal bli «en ordning, en husholdning, i tidens fylde,» som det uttrykkes i ulike oversettelse av Bibelen.
En gammel salme formidler håpet: «Her har vi trengsel, ja, sorg og nød Og megen motgang og møye. Men hva er det mot den herlighet Som vi skal få i det høye? … Og så for evig å være hjemme, Å, hvilken lykke når vi er fremme I himmelen.»
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Nils Harald Sødal synge Trygve Bjerkrheims tekst ”Du er venta i himlen”.
