Ferieturen i sommer ble plutselig forstyrret. Vi hadde en vakker kjøretur foran oss langs kystriksveien. Veien slynger seg gjennom et frodig kystlandskap med mange flotte motiv.
Plutselig la vi merke til blomster og noen lys i veikanten midt i en slak sving. I veibanen var det tydelige merker etter bremsespor. Bare ett sekund varte det – så var vi på vei videre. Men det korte glimtet av visnede blomster i veikanten åpnet et landskap for meg – sorgens landskap.
Noen dager tidligere var det også en varm og fin sommerdag. Plutselig brytes stillheten brutalt av en ilter lyd av bremser – så kommer et kraftig smell, rop og skrik, lyden av sirener, og høye kommandorop. Det er blod på asfalten, og røyk i luften.
Så kommer stillheten og legger seg som et teppe over ulykkesstedet. Ropene og skrikene forplanter seg til de menneskene som er blitt rammet. En prest kommer på døra med det tunge budskapet. Han vet at livet til disse menneskene vil aldri bli det samme. Og de vil alltid huske dette øyeblikket da døden og sorgen kom på besøk.
De neste dagene er et mareritt. Langsomt trenger sannheten seg gjennom alle forsvarsverkene – han eller hun er død, og det må ordnes til begravelse. Det kjennes like kaotisk innvendig som det var på ulykkesstedet den skjebnesvangre dagen. Følelsene svinger mellom sorg, sinne, skyldfølelse, avmakt…
Bibelen er full av menneskelig erfaring. Særlig i Salmenes bok finner vi mange ord som vi kan kjenne oss igjen i – enten vi er langt oppe eller langt nede. For den som brått og brutalt er blitt kastet inn i Sorgens rom, er det lett å kjenne seg igjen i disse ordene fra Salme 38:
”Jeg er fullstendig kraftløs og knekket, jeg skriker fordi mitt sinn er i opprør.” Salme 38,9-10. Eller disse ordene fra Salme 31: ”Jeg ligner et kar som er knust.” Salme 31,13
Det er lett å se for seg et leirkar eller en keramikkvase som er knust, og alle bitene ligger strødd ut over golvet. Sånn kan livet oppleves noen ganger.
For livet er skjørt og sårbart, og det kan fort gå i stykker. Alt som er fint, kan knuses og gå i stykker, gå i tusen bitar. Det er vondt for den som opplever det. Da kjennes sorgen som en knyttneve i magen, og Sorgens rom er mørkt og tungt å bo i. Det ble jeg minnet på om da jeg passerte noen visnede blomster i veikanten en vakker sommerdag.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Björn Afzelius synge ”Tusen bitar”.
