«Våg å stå som Daniel,» sang mange av oss i søndagsskolen. Daniel var bortført fra landet sitt og havnet i Babylon, våre dagers Irak. Der hadde den mektige kongen i landet valgt seg ut fire unge jødiske menn til å bli omskolert.
De skulle lære seg et nytt språk, nye skikker og få en ny identitet, og bli egnede tjenestemenn for en hedensk konge. Men himmelens store konge hadde andre planer. Han hjalp Daniel og vennene til å stå fast i sin tro på den ene, sanne Gud, til å leve et enkelt liv, og ellers gjøre en god jobb.
Gud velsignet dem til å bli fremragende, så andre offentlige ansatte ble inderlig misunnelige. Smålige som de var, fikk de lurt kongen til å befale at alle måtte tilbe ham og ingen andre guder. De som ikke adlød, skulle kastes for et kobbel av sultne løver.
Daniel ønsket ikke å provosere. Men som travel embetsmann hadde han hele tiden tatt seg tid til å bøye seg for Gud og be tre ganger daglig. Og det fortsatte han med. Da kongen skjønte han var lurt til å måtte henrette sin dyktigste medarbeider, ble han oppriktig lei seg. Uansett: Til løvene med Daniel. «Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han kom bort til den, ropte han bekymret på Daniel og sa til ham:
«Daniel, du som er tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?» Da svarte Daniel: «Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe vondt. For jeg er funnet uskyldig for ham; og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt.»
Da ble kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham; for han hadde satt sin lit til sin Gud,» fortelles det i Bibelen (Dan 6,20–29).
Det store underet fikk en annen konsekvens. Vi kan lese at «deretter skrev kong Dareios til alle folk og stammer med ulike språk over hele jorden: ’Jeg ønsker dere fred og lykke! Hermed gir jeg påbud om at folket overalt i mitt rike skal ha age for Daniels Gud og skjelve for ham. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.
Hans rike går ikke til grunne, hans velde tar aldri slutt. Han frelser og utfrir, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som frelste Daniel fra løvene.’ Siden gikk det Daniel vel både mens Dareios og Kyros var konger i Persia,» heter det.
En konge i Midtøsten befalte alle å tilbe den ene, allmektige Gud. Følgen var at det gikk bra for folkene. Jeg tror dette virkelig har hendt. Og det er brakt videre til oss, for at vi skal tro og bli oppmuntret til å ha glede og håp. Det står i Salme 5: «Men alle de som tar sin tilflukt til deg, skal glede seg … Du skal verne om dem, og de som elsker ditt navn, skal fryde seg i deg … For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde.»
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sverre Moe synge ”Å kor djup er Herrens nåde”.
