Søvnen kan være en lun og trygg bolig. Men hver morgen må jeg tre ut av den, og inn i den våkne virkeligheten, hvor oppgaver og ansvar møter meg. Gjennom dagen, kanskje spesielt om høsten, hender det jeg må kjempe mot fristelsen til å gå inn i søvnens bolig igjen. Og noen ganger, når oppgavene blir for mange kunne jeg ønske at jeg var som barnet, som bare finner et fang, og i tillit flykter ut til søvn og drøm.
Dagens tekst gir oss et bilde av Jesus, som ligner barnets tillitsfulle overgivelse. Jesus sovnet. Kanskje ikke så rart, at han ble trøtt av alle hendelsene og henvendelsene. De var gått i båten for å dra til andre siden av sjøen. Jesus lot disiplene ta ansvaret om å føre dem trygt over. Men ferden føltes truende, for stormen økte på, og bølgene steg. Hvordan våger du å sove? Bryr du deg ikke om at vi går under?
Spørsmålene kan vekke gjenklang. Har vi ikke ofte spurt Gud om nettopp dette? Sover du? Ser du ikke hvor det bærer hen? Ser du ikke at vi er i hardt vær, ja, at omgivelsene truer, at jorden går under? Er du med?
Det er mange grunner til at mennesker kjenner på Guds fravær. Når vi blir syke, og vi blir satt til side fra det som tidligere gav oss mening og muligheter. Når vi er vitne til at mange mennesker dør i sult og katastrofer. Når vi opplever at en i familien dør brått, altfor tidlig. Når vi tror vi våkner opp fra en vond drøm, men må redselsfullt konstatere at: dette er virkeligheten.
Når det vonde omgir oss, det er da vi tviler, det er da vi spør: Gud, er du her fortsatt? Lider du med oss? Deler vi samme virkelighet? Er vi i samme båt?
Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: ”Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: ”Stille! Vær rolig”. Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: ”Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?” Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: ”Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham”. Mark 4, 35-41.
Gud blir ikke borte. Gud forsvinner ikke. Vi får av og til noen nye livserfaringer som gir oss nye syn på livet og på Gud. Men Gud blir ikke borte av at vi er redd for det en liten stund. Og Gud forsvinner ikke ved at gudsbildene brytes og troen utfordres.
I Jakobsmessa deler vi disse ordene med hverandre, de lyder slik:
Himlenes rike er nær Som en hemmelighet, en gåte midt i våre liv. En stillhet vi ikke lar komme til orde Han som stiller alle stormer er midt iblant oss.
La oss vende oss mot ham som gav sitt liv for oss.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Lynni Treekrem synge ”Bøn” fra Garborgs ”Haugtssa”.
