Blåmandag

Musiker og gateprest i Oslo, Carl Petter Opsahl, er ukas andaktsholder i NRK P1.

Carl Petter Opsahl
Foto: Marion Klaseie / NRK

Dagen i dag heter “Blåmandag,” og det er et begrep som har gått inn i språket som en ulykkesdag, en deprimerende dag der alt skjærer seg og går på tverke, eller en dag man er utslitt og umotivert etter en helg med festing.

Navnet skal visstnok stamme fra en katolsk skikk, der prester dekket til alteret med blått klede som en forberedelse til fasten. men i gammel norsk folkelig tradisjon har blåmandag vært en dag for fest og moro, ja en større festdag enn fastelavnssøndag.

Fra New Orleans har jeg med meg et annet minne om blåmandag. Mandager var vaskedag. Da tilberedte man også den tradisjonsrike retten "red beans and rice" som kunne koke og putre lenge uten tilsyn. I Treme Quarter, likeved den mer kjente gamlebyen French Quarter, fikk jeg være med på det de her kalte for "blue monday," der alle utestedene i kvartalet serverte red beans and rice gratis en mandag i måneden.

Slik fikk nabolagets fattige anledning til å gå ut og spise, samtidig som det bidro til å styrke fellesskapet i nabolaget. Beboerne i Treme Quarter hadde en sterk følelse av community, et ord jeg savner på norsk. Men det kan oversettes med et forpliktende fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer, interesser og religiøs tro. Som i et nabolag, der folk kan være så forskjellige som bare det, men tilhørigheten til nabolaget kan gi en felles identitet.

Denne blåmandagsskikken minner meg om grunnfjellet i det kristne fellesskap, nemlig nattverdsmåltidet. For det er jo rundt et måltid kirken ble til, det er rundt bordet i det vi spiser brødet og drikker vinen som Jesus gir, at vi igjen og igjen blir del av Jesus sin kropp, av det kristne fellesskap.

Hver gang vi går i kirke og feirer nattverd, hører vi denne fortellingen om å dele, og dette lærer oss samtidig noe om at det kristne fellesskap kjennetegnes av at vi deler. Det handler ikke bare om å dele ut til fattige, de som har mindre enn oss, nei, det handler om å dele med hverandre, det er ikke noe dem og oss, men et vi, community.

En menighet er ikke et fellesskap av likesinnede, av mennesker som mener det samme, av mennesker med samme sosiale bakgrunn, kanskje ikke engang av mennesker som liker hverandre. Her kan vi møte mennesker som tester vår tålmodighet og setter vår høflighet på prøve, her kan vi møte mennesker som politisk står langt til høyre eller til venstre for oss, kanskje også som lever på en måte vi vil sette spørsmålstegn ved. Men i Kristus er vi ett, og nattverdsmåltidet synliggjør dette fellesskapet.

Jeg synes vi skal spise mer sammen i kirken, jeg tror menigheter blir triveligere og rikere av å spise sammen i ny og ne. Måltider styrker ikke bare kroppen, men også fellesskapet.

Velsignelsen
Ta i mot velsignelsen, etter gammel keltisk tradisjon
Fred mellom naboer
Fred mellom slektninger
Fred mellom elskende i
kjærligheten fra livets Gud

Fred mellom mennesker
fred mellom kvinne og mann
fred mellom mor og barn
Kristi fred over all fred

Fra Carmina Gadelica, oversatt av Harald Olsen i "Ilden fra vest". Tekster fra Keltisk fromhetstradisjon. Verbum 1999.