NRK Meny
Normal

Begravet med Kristus

Det er lyset fra den oppstandelsen vi vandrer i og mot. Det er gitt oss, for å skinne for oss og i oss. Det er her blant oss, sier Siv Limstrand.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

Teksten er hentet fra Rom 6, 1–5.

God morgen!

Lyden av vatn fylte det lille kapellet. Jeg hadde satt meg ned for å puste litt sammen med noen andre, litt kortpusta sjeler, så på altertavla. Det var et bilde av ei lilje, prega på glass. På den stod det inngravert ”Se på liljene på marken, hvordan de vokser” – og blikket hvilte og sank inn i lilja.

Da blei jeg oppmerksom på lyden av vatn, rislende, som regndråper mot et tak som gir ly. Og blikket flytta seg til alteret. Det var den gamle døpefonten. Til den er det gjennom hundreår båret barn i Frukirka, som vi sier her i Trondheim. Nå er den blitt alter i det nye, vakre Sunnivakapellet - bare ei glassplate er lagt over fordjupinga der barnas hoder har møtt det rislende vatnet. Og lyden av vatn la seg som en bekreftende velsignelse rundt oss der og da.

La den nye fødsel skje, sier vi, og lar vatnet renne ned i døpefonten. Vi tar i mot ungene i takk og tro. I takknemlighet for at det nye livet er gitt, at vatnet i mors liv har gitt beskyttelse og næring, på både mysteriøst og høyst konkret vis. Og i tro på at et hvert liv som bæres fram av ei kvinnes kropp er villet og ønsket.

Så bærer vi det fram, holder det fram, som om vi øver på å gi det fra oss, og lar vatnet renne over hodet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

I denne doble bevegelsen ligger mysteriet, vi holder fram gudsbarnet som for å øve oss på å gi ifra oss, og barnet blir gjort til Kristi søster eller bror når vatnet treffer hodet.

Døpt til Kristi liv, død og oppstandelse – satt inn i en livssammenheng der de minste er de største, der vår svakhet rommes og vår styrke bejubles, der våre tårer tørkes og vår smerte lindres, der vår ensomhet brytes og vår vei deles med andre vandrere.

Dette er ikke lite. Det er det heile. Og det heile strekker seg heilt fram til oppstandelsen, sånn som Paulus skriver til menigheta i Roma: ”Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er hans.”

Det er lyset fra den oppstandelsen vi vandrer i og mot. Det er gitt oss, for å skinne for oss og i oss. Det er her blant oss, heile den korstegna skapningen. Dette er starten på det nye livet, den nye fødselen – så skal vi vokse sammen og vandre sammen. Og noen ganger sette oss ned og lytte – kanskje hører vi lyden av sildrendre vatn – som regndråper mot et tak som gir ly?

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Nidarsodomens jentekor, med Anita Brevik som dirigent, synge ”Slik som våren våkner”.

Andakt torsdag 22. november 2007