Teksten er hentet fra Daniel 2, 20-23.
Vi tror på Gud, men vi er ikke avhengig a’n.
Dette leste jeg et sted for ikke lenge siden. En uavhengighetserklæring. Det var visst en kar fra Hallingdal som sa det, men det kunne vært hvem som helst. Ja, det kunne vært meg. For langt inn i de troendes rekker oppfører vi oss ofte som om vi kunne klart oss like godt uten vår Skaper.
Helst vil vi ikke være avhengige av noen, verken i himmel eller på jord. Vi vil jo gjerne vise at vi behersker dette livet. Gud kan være god å ha i nødsfall, eller til høytidene og store anledninger. Men sånn til hverdags henviser vi ham gjerne til en plass i kulissene. Visst tror vi på Gud. Men vi er da ikke avhengige av ham.
Nå er vi akkurat i gang med et nytt år. Sola har snudd, som vi sier. Det går mot lysere tider. Og hva skyldes det? I gamle dager mente man at det var Gud som styrte med slikt. «Lovet være Gud fra evighet til evighet. Han lar år og tider skifte.»
Sånn sa profeten Daniel det i en bønn som er denne dagens bibeltekst. Men han levde flere hundre år før Kristus og nesten to tusen år før Kopernikus. Nå vet vi bedre. Årstidene skifter jo fordi jorda går i bane rundt sola og jordaksen står litt skrå. Så da vet vi det, og da trenger vi ikke Gud mer til den saken.
Og sånn gjør vi Gud mindre og mindre. Gud blir liksom bare navnet på alt vi ennå ikke kan forklare på en annen måte. Jo mer vi mennesker forstår og avdekker, jo større kunnskap vi får, dess mer krymper Gud. En så liten Gud kan man alltids koste på seg å tro litt på. Men man gjør seg da ikke avhengig av noen som er mindre enn seg.
Skal man gjøre seg avhengig av Gud, må man se annerledes på det. Sånn som Daniel. Han takker fordi «visdommen og styrken tilhører Gud», og når mennesker finner ut av det fantastiske Gud har skapt, mener Daniel det er fordi Gud «gir de vise visdom og de forstandige forstand».
Det er nemlig fullt mulig at både Gud og mennesker kan være store samtidig. Kunnskapen vi tilegner oss om stadig mer, kan gjøre at Gud blir større for oss – uten at det krymper oss mennesker det minste. I stedet kan vi kjenne på storheten ved å være et lite menneske i Guds uendelige univers – og tryggheten ved å tilhøre ham som både gir oss forstand og styrke.
På 1200-tallet levde Katarina av Siena. Hun sa det omtrent slik: Vi lever i kraft av Guds skapende kjærlighet, og i det ligger ekte ydmykhet og frihet. Når vi innser at livet er en gave, og at det som holder oss i gang, er at vi mottar, da frigjøres vi fra den uutholdelige byrden å måtte leke at vi er Gud.
Eller for å vri på sitatet fra Hallingdal: Vi tror på Gud fordi vi er avhengig a’n. Og det er i grunnen veldig frigjørende. Det finnes uavhengighetserklæringer, og de er gode til sitt bruk. Men det kan gjøre godt med det motsatte også: Å tro er en avhengighetserklæring.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Carola synge Britt Hallquists ”Måne og Sol”.
