Teksten er hentet fra Luk. 14, 16-24.
Kom, for nå alt er ferdig
Innsatsen hadde vært upåklagelig! Folk hadde stått på og tatt i et tak. Nå var det på tide å arrangere en skikkelig fest. De som hadde ansvaret, tenkte ut en god meny, sørget for et program de visste folk ville sette pris på – og sendte ut fine invitasjoner. Noen takket ja med en gang, men litt for mange lot være å svare…
En i arrangementskomiteen sa det slik: ”De skjønner ikke at dette er en fest til ære for dem…” En annen sukket oppgitt: ”De tror kanskje bare det er et kjedelig komitemøte med en matbit og et sted der ei ny dugnadsliste blir sendt rundt?” De gikk en ekstra runde med folk, og flere skjønte at jo, det skulle bli fest... Noen unnskyldte seg – helt reelt – og forklarte at de var invitert i et annet selskap den samme kvelden. ”Sånt skjer, ” sa arrangementskomiteen og dekte vakre bord…
”Dette ligner på det gjestebudet det står om i Bibelen, ” sa en da deltagerlista var klar. Han konstaterte at den hadde blitt lang nok til at det kunne bli en god opplevelse for de som kom. ”Det dumme er jo,” fortsatte han, ”at med en gang denne festen er over, kommer folk til å skjønne at de skulle vært her… pga maten, programmet, rammene og det faktum at det er så fint ikke bare å jobbe sammen, men å være sammen…”
Han siterte Jesus som en gang sa det slik: ”Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.”
De andre lo litt og konstaterte at det ikke kom til å gå like ille med festen de skulle holde, som i den lignelsen Jesus fortalte; Der var det faktisk ingen av de innbudte som kom, og verten endte med å gå ut på gata og invitere en helt annen gjeng enn de det opprinnelige skulle dekkes til.
Fordi de inviterte ikke skjønte hva de gikk glipp av…
Bibelen forteller at Gud forbereder et sted for dem som vil være hans venner. Kall det gjerne en fest. Jeg ser liksom for meg at han dekker vakre bord og skriver sirlige bordkort hver gang en gjest takker ja til å komme. Men mange forstår ikke at det Gud inviterer til, kan være bedre enn det de arrangerer selv. Livet med Gud må da være kjedelig… livsfornektende… skummelt?
Invitasjonen gjelder enda. Vi er velkomne. Men fri. Til å bli med der Gud åpner dørene til fellesskap med seg selv – eller til å takke nei… Vi må bare ta sjansen på at Gud faktisk vil oss vel og at han ikke har en skjult agenda.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sissel Kyrkjebø synge salmen ”Jesus, din søte forening”.
