På et gitt tidspunkt i seremonien la nemlig den nye biskopen seg ned på gulvet foran alteret, helt flatt. Jeg oppfattet at dette var en handling hvor en gjennom et helt tydelig kroppsspråk underkastet seg en høyere autoritet, nemlig Guds, samtidig som han bøyde seg i ydmykhet under tyngden av det embetet han skulle få.
Jeg husker godt følelsen som slo ned i meg i det jeg så dette: Det føltes merkelig fremmed og uvant. Men etterpå begynte jeg å tenke: Kanskje reagerer jeg slik fordi jeg tilhører en generasjon hvor vi ikke for noen pris er innstilt på å bøye oss for autoriteter, i alle fall ikke på en så uforbeholden måte som jeg så det her.
De færreste av oss bøyer kne for noen eller noe uten at det er tvingende nødvendig. Vi er for opplyst til det. Vi vet best selv. Så fjernt er ordet ”å knele” blitt, at i dagligtale brukes det helst om ting, når noe går i stykker. Hvis TV-en kneler før en viktig fotballkamp, f.eks., ja, da er det full krise. Å bøye kne, gir oss assosiasjoner til betingelsesløs underkastelse under en høyere autoritet. I vår tidsalder ser vi oss nærmest ferdig med det.
Men er det virkelig slik at vi har frigjort oss fra autoritetene i vår tid? Jeg tviler på det. Jeg tror heller at tilbøyeligheten til å følge autoriteter er så dypt rotfestet i oss, at så snart vi har frigjort oss fra en, ja, så er vi i hendene på en ny. Bare med et annet navn, kanskje.
Det virker som om Bibelen har et annet og mye mer realistisk forhold til disse tingene. I det bibelske univers finner vi ikke et autoritetsfritt ideal. Der forutsettes det at vi mennesker alltid vil velge oss autoriteter. Her kalles autoritetene ”guder.” Og Bibelen sier at vi må velge autoritetene våre med omhu. Den sier blant annet at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon. Vi må satse på den Gud som har de gode hensiktene med oss, som vil oss vel, de som er verdt å satse på.
I dagens bibelord sier apostelen: ”Difor bøyer eg mine kne for Far,” altså for Far i himmelen. Og han gir sin begrunnelse: Hos han blir vi gjenstand for ”kjærleik som er større enn nokon kan forstå,” sier apostelen. Nemlig den som viser seg ved at Kristus lider og dør for oss. Apostelen har valgt autoritet, leser vi i Efeserbrevet: Nemlig ”Han som verkar i oss med si kraft og kan gjera så uendeleg mykje meir enn alt det vi bed om og skjønar.” (Ef 3, 14-21)
Denne oppfordringen møter oss derfor denne morgenen: Velg din Gud med omhu, du også. For han har allerede valgt deg.
