NRK Meny
Normal

Å bygge sitt hus på fjell

Sturla Stålsett er generalsekretær i Kirkens Bymisjon og ukas andaktsholder i NRK P1.

Sturla Stålsett
Foto: KIRKENS BYMISJON / SCANPIX

God mandagsmorgen! En ny uke. En ny start. Kanskje er ferien over for deg nå? Eller kanskje har den så vidt begynt.

Hver morgen denne uka skal jeg få dele noen tanker med alle som har lyst til å høre. Tanker ut fra eldgamle tekster. Eldgamle tekster om brennaktuelle temaer. Tekstene handler om verdier som vi kan bygge våre liv og samfunn på. Som rett. Som kunnskap. Som troskap. Som gjestfrihet. Som frihet i møte med fordømmelse.

Teksten i dag handler om rett. Den er skarp. Krevende. Utfordrende. Hør bare:

21 Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: 'Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?' 23 Da skal jeg si dem rett ut: 'Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!'

Fromhet og rettferdighet er ikke nødvendigvis to sider av samme sak. Når vi ser på hva kirken og mennesker som kaller seg troende har fått seg til å gjøre og si opp igjennom århundrene og fram til denne dag, skjønner vi at religion i seg selv slett ikke garanterer for rett.

Vi trenger ikke gå til heksebrenning, korstog eller krigføringer i Guds navn. Det er nok å se, for eksempel, hvordan mennesker som rammes av en av vår tids verste sykdommer, nemlig HIV og AIDS, møter avvisning, stigmatisering og fordømmelse – særlig av såkalt fromme mennesker i mange religioner.

Det er skummelt når religion blender oss. Gjør oss selvopptatte og likegyldige overfor andre. Det gjør meg opprørt når jeg ser at mennesker tråkkes på i Guds navn.

Men det skjer faktisk. Fromheten kan gå for egen maskin. Den kan mæle sin egen kake. Den kan dekke over urett. Den kan til og med forsterke urett.

Derfor er religionskritikk helt nødvendig maktkritikk. Og særlig viktig er den som sjølkritikk!

Bibelen er full av religionskritikk. Jesus er knallhard mot den falske fasadefromheten. Her nytter det verken med mektige gjerninger, underfulle profetier eller kraftfulle demonutdrivelser, hører vi i dag. Like lite nytter det vel med fine titler, vitnesbyrd eller imponerende CV.

Det er én ting som teller, får vi høre. Det er rettferdighet.

Det er et godt ord til alle som i dag kjenner uretten på kroppen. Han som er kastet i fengsel fordi han våget å stå opp mot undertrykkelse og ufrihet. I Honduras. Eller Iran. Hun som tyranniseres av mannen sin, men ikke får lov til, ikke har sjanse til, å bryte ut av ekteskapet. Barn som lider under og lastes for noe voksne har gjort mot dem. Som for eksempel mange av de enslige asylsøkerbarna som kommer hit til landet.

Men denne teksten er også et krevende ord til oss alle: For hvor lett sniker vel ikke uretten seg inn i vårt eget liv? Og hvor lett har vi vel ikke for å forsone oss med den, glemme den, for ikke å si kjæle med den, når den ikke rammer oss selv?

Fromhet er ingen garanti for rettferdighet. Men i dag hører vi at kristen tro forutsetter og kjemper for rettferdigheten. Selv når ikke vi makter å gjøre rett, opprettholdes retten. For Gud stiller seg bak den. Derfor inviteres vi til å bygge våre liv og fellesskap på det som er rett. Da har vi godt fotfeste, solid grunn under føttene. Da bygger vi våre hus på fjell.