– Gud bor blant menneskene

Gud hører ikke til i tempelet, men der vi lever våre daglige liv. Det sier Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp og ukas andaktsholder i NRK P1.

Atle Sommerfeldt
Foto: Kirkens Nødhjelp / Jostein Havik Eriksen

"Min Herres mor kommer til meg." Det høres ut som en meget enkel liten setning. Men tenk deg hvem og hvor den ble sagt. Det var Elisabeth, gift med presten Sakarja, som sa den.

Sakarja hadde tjent Herren i tempelet i Jerusalem i et langt liv og hadde nettopp opplevd en kraftfull åpenbaring ved selveste høyalteret. Gabriel – Guds engel – hadde lovet at Elisabeth skulle bli med barn, selv om hun var oppe i årene. Og fordi Sakarja uttrykte en ikke urimelig tvil, ble han stum. De hadde erfart Herren slik vi så gjerne skulle ha opplevd ham – mektig, med tegn og under som sprenger vår erfaring og forstand.

Hvordan er det da mulig å kunne kalle en yngre, ugift og gravid slektning for Herrens mor? Stort lenger fra den kraftfulle åpenbaringen i Jerusalem kunne en vel knapt komme. Men det er mer enn dette. Israelittene tilbad Gud i tempelet. Det var der Gud hadde lovet sin tilstedeværelse og det var der Sakarja hadde gått ned fra fjellene i Judea for å betjene Ham – En Han var de helt sikre på at det var. Gud var en mektig hersker som tronet i sitt tempel og som man ofret til. Dette var Elisabeths Herre – allherskeren i det aller helligste i det mektige tempelet i Jerusalem – den hellige by.

Elisabeths lille setning bryter helt med denne forestillingen om hvor Gud er og hvem Gud er. Gud kommer til Elisabeth oppe i fjellene – der hun er og der hun lever. Gud Herren har den unge Maria som mor. Gud Herren hører ikke til i tempelet, men blant menneskene. Guds bolig er ikke på tempelhøyden i Jerusalem, men der menneskene lever sitt hverdagsliv. Så mye blant menneskene bor Gud at en alminnelig ungjente blir Herrens mor.

Kanskje måtte Gud være så radikal for at vi skulle forstå det Maria – Herrens mor i sin lovsang synger: ”Han (Herren) mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg”.

I vår tid er avstanden mellom de sultne og de rike utålelig stor. Klimaendringene forsterker denne avstanden. De sultne får det enda vanskeligere med å brødfø sin familie. Mange titalls millioner ventes å måtte forlate gård og grunn, og naturkatastrofene herjer med dem i stadig større omfang. Men de rike klarer seg – sikkerhet og tilpasning kan nemlig kjøpes for penger.

Også til oss kommer Herrens mor, opp til oss i fjelllandet i nord. Vi i Kirkens Nødhjelp prøver å bringe hennes røst opp til oss. Hun kan være en kvinne som har fått ødelagt huset sitt i en flom i Bangladesh. Eller en bestemor som er med på dugnad for å dyrke alternativ brensel i Kenya. Eller en familiemor som bygger en sisterne for å samle regnvann i Brasil. Det er dem som bærer Herren til oss i våre liv. For det er dem Herren vil mette med sine gode gaver.