Jeg var så priviligert å tilbringe påsken i Israel og på Vestbredden. Det var fascinerende å være midt i sentrum for mange av de mest sentrale, symbolske spørsmålene i vår tid: Jødeforfølgelsene resulterte den gang i Israel som jødenes og israelernes stat. Dagens konflikt mellom de arabiske landene og mange andre har Midtøsten og Palestina-spørsmålet som en av de mest betente kjernene.
Selv er jeg ingen ekspert på Midtøsten. Jeg vet ikke hvordan man skal flisespikke seg til en fredsavtale, noe som i det hele tatt synes svært vanskelig å få til. Regionen har uansett vært preget av konflikter og uløste spørsmålet i mange, mange hundre år, så den noenlunde stabiliteten som hersker der i dag er egentlig ikke så dårlig.
Men jeg er helt sikker på én ting: Staten Israel har livets rett. Mitt inntrykk av norsk debatt er at bare dét kan være kontroversielt nok for noen. Samtidig mener jeg Palestina til slutt må se lyset som egen stat. Det må altså være to stater. Men i denne saken er poenget mitt: Vi må elske Israel. Det skal jeg gi fem grunner til.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
1. Et trygt hjem for jødene
For det første må vi elske Israel fordi det er utrolig viktig med en egen stat hvor jødene føler seg hjemme og trygge, og denne staten heter nå engang Israel og ligger der den ligger av historiske grunner.
Dette er dessverre en innrømmelse av at også vårt eget samfunn ikke klarer å være tolerant nok. Vi kjenner til at det har vært et problem historisk, men det er også et problem i vår egen samtid.
Jeg synes det er irriterende hvor sikker jeg er på at hvis en av de mange ortodokse familiene jeg så i Jerusalem bosatte seg i Norge, ville de bli møtt av skeptiske blikk fra mange, ikke bare fra jødekritiske arabere.
Jeg synes også det er veldig problematisk at det er jøder i dag som flytter fra Norge på grunn av mobbing, at overrabbineren i Nederland sier at det ikke er noen fremtid for den jødiske diasporaen der, og at det bare er i overkant av 1500 jøder i Norge.
Det er også frustrerende at jeg ikke kan huske å ha sett noen, ikke en eneste en, med kippa på hodet i Norge, ikke engang i Oslo. Jeg ser daglig mange andre religiøse symboler på gaten, men altså aldri kippa. I Israel skjønte jeg hvor vanlig kippaen er, og at den faktisk er den mest moderate klesdrakten deres, nest etter jøder som ikke bærer religiøse symboler.
Der jødene bor, bør det være mange synlige kippaer.
2. Ønsker fred i Midtøsten
For det andre må vi elske Israel fordi det faktisk er slik at Israel ønsker fred i Midtøsten. Det er et stort flertall for tostatsløsning i befolkningen og stadig flere av politikerne slutter opp om en slik løsning. Med Israel for fred, altså (som en av de mest ensidige Israel-vennlige organisjonene i Norge kaller seg (MIFF)).
Men vi må også elske Israel til tross for at støtten til en tostatsløsning ofte synes mer retorisk enn reell. Deler av israelsk politikk er problematisk og svekker mulighetene for fremtidig fred. Deler av den politikken observerte jeg på nært hold.
Jeg synes ikke det er sympatisk å bygge en mur mot Vestbredden, slik de har gjort, i hvert fall ikke å bygge den til dels langt innenfor de grensene vi må anta at en gang vil finnes. «Checkpointene» som finnes overalt, er ikke akkurat egnet til å vekke sympati for Israel blant palestinerne. Jeg forstår hvorfor de er der. De er sikkert effektive for å få tak i sprengstoff, våpen og å hindre terroraksjoner. Men på lang sikt, som delvis permanente løsninger, forsterker de en gjensidig mistenksomhet som bare kan være destruktiv.
Jeg synes heller ikke det er sympatisk av bosetterne å opprette bosetning etter bosetning kortere eller lengre inne på Vestbredden. I Israel er det mange enstatstilhengere som drømmer om to parallelle virkeligheter på Vestbredden. Tegn til et slikt parallelliv er allerede synlig, blant annet med veier som konstrueres med tanke på bosetterne.
3. En fantastisk israelsk kultur
For det tredje må vi elske Israel fordi den israelske kulturen er så fantastisk mangfoldig. I løpet av ferien møtte jeg alt fra palestinske aktivister og ølbryggende kristne palestinere, til israelske antiterrorsoldater, unge jenter som gleder seg til militæret og MIFF-skribenter.
Atmosfæren i Israel er deilig. Det er som en blanding av Syd-Europa og Nord-Afrika. Det er sydlandsk, og det er arabisk. Det minner både om bakgatene i Roma og om markedene i Marrakech. Eliten i Israel har kanskje europeiske røtter, men mye av den israelske populærkulturen er svært arabisk.
Vi tenker kanskje på hummus som en arabisk rett. Men mange israelere er arabere, og mange jøder har røtter i arabiske land. Hummus var en kjernerett i det jødiske sabbatmåltidet vi deltok i langfredag.
Men vi må også elske Israel til tross for at kulturen er så segregert. Jødene har klare identiteter knyttet til egen bakgrunn, om det er askenasim fra Europa eller mizrahim fra arabiske land. De israelske araberne er en helt annen gruppe. Og de liberale, homofile ateistene i Tel Aviv føler nok ikke at de har så mye til felles med de andre.
Det var interessant å oppleve den stadig mer utbredte oppfatningen om at de ortodokse jødene – hasidim og haredim – ikke bidrar til Israels beste. De tjener ikke i militæret og jobber lite, så de betaler ikke skatt til staten. I stedet lager de barn og har raskt blitt en langt større gruppe de siste årene.
4. Jerusalems symbolske kraft
For det fjerde må vi elske Israel fordi Jerusalem er en så utrolig fantastisk by. Jeg har aldri vært i en så mangfoldig, flerkulturell og flerreligiøs by.
Det er mange andre byer som har et stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Men det er ingen byer som er så i hjertet av så mange ulike kulturer og religioner, med Gamlebyen, Klagemuren, Klippemoskeen og Korskirken i sentrum.
Men vi må også elske Jerusalem til tross for at byen er sterkt segregert.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det er en opplevelse å gå fra øst mot vest. Først i den arabiske delen, med palestinere og burkaer, men også unge jenter i moteriktige klær, gjennom den moderne midtre delen i vest, som er jødisk og konsentrert rundt Jaffa Street, hvor det hersker en sekulær kultur og vi møtte bartendere som midt i påsken, når alt annet var stengt, humret over idiotene som faktisk tror på en eller annen tulling oppe i himmelen, til ortodokse Mea Shearim i vest hvor klesdraktene er langt mer homogene enn i den arabiske bydelen, og hvor en hyggelig mann henvendte seg til meg for å anbefale at søsteren min skulle dekke til skuldrene sine.
Det var også spennende å følge strømmen av jøder fra sentrum til Klagemuren om kvelden. Strømmen gikk ned Jaffa Street, gjennom Jaffa Gate til Gamlebyen og i rett linje ned til Klagemuren. De gikk samme vei tilbake. Rutene ble en illustrasjon på hvor segregert også den ekstremt mangfoldige Gamlebyen er. Jødene er på én side, muslimene på en annen.
5. Vi vil aldri svikte Israel
For det femte må vi si at vi elsker Israel fordi det er så mange som bare sier at de er kritiske til Israel, noe som bidrar ytterligere til den utbredte israelske følelsen av å være alene mot fienden.
Det er forståelig at Israel fører den politikken de gjør, og det er forståelig at noen palestinere svarer med vold. Forståelse innebærer ikke aksept, men en anerkjennelse av hvor vanskelig og tragisk situasjonen er, og hvordan den bare har ofre og tapere, ingen vinnere.
På gaten i Jerusalem så jeg en plakat med det amerikanske og israelske flagget sammensveiset til ett, og påskriften «unbreakable alliance». På en pub i Tel Aviv ble vi servert av livsglade israelere og hadde selskap av amerikanere ved bardisken. Det ble en fest uten like.
Det er utrolig viktig at Israel opplever at de har allierte som aldri, aldri vil svikte dem.
Denne teksten er også publisert på Minerva.
