En gammel vandrehistorie på venstresida handler om den gangen et av de mange maoistpartiene i USA hadde kongress. Møtet var i Chicago en gang på syttitallet og samla delegater fra hele landet. Under konstitueringen av møtet blei dørene sparka opp og FBI satte i gang razzia.
Over halvparten av delegatene legitimiterte seg da som agenter for samme FBI. Ingen av dem visste om hverandre, men til sammen hadde den amerikanske politiorganisasjonen hatt reint flertall i partiet. Ikke overraskende sank entusiasmen rundt partiprosjektet i etterkant. Og muligens også FBIs interesse for å lønne infiltratører i små sekteriske venstresideorganisasjoner.
LES OGSÅ: Mener PST bør følge med på Blitz.
Verden sett fra PST
Da jeg satte meg ned for å se på NRKs brennpunktdokumentar om PSTs overvåkning av norsk venstreside, var jeg forberedt å bli provosert og sint. I etterkant gjør den meg først og fremst trist. Det er trist å se livet til Christian Høibø bli bretta ut over en time på TV-skjermen, og enda tristere å se en redaksjon som ikke stiller et eneste kritisk spørsmål verken til framstillingen av aktivistmiljøene på venstresida eller den påståtte agentens sjølframstilling.
De usedvanlig få og usedvanlig ivrige medlemmene av Internasjonale Sosialister framstilles som sentrale aktører i demonstrasjoner som samla titusenvis av mennesker. Informasjon hvem som helst kan finne på oppslagstavla på Blitzhuset blir framstilt som hemmeligheter henta ut av den modige infiltratøren med fare for eget liv. Åpne allmøter i aktivistmiljøer blir framstilt som seremonier i frimurerlosjen.
Og så ofte som mulig klippes det inn bilder av Blitz-aktivisten Stein Lillevolden, som vanlig mytologisert til det ugjenkjennelige. Attac, fagbevegelsen, RV, SV, SU, Changemaker, NU og alle de andre organisasjonene som utgjorde den store krafta i antiglobaliseringsbevegelsen blir usynlige, både i verdensbildet til Chris og i dokumentaren til NRK. Verden blir slik PST ser den, og som de mest sekteriske gruppene på venstresida ønsker at den skal være.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Provokatørens innflytelse
Like trist er det å tenke på at denne figuren i ti år har kunnet framstå som en del av en slags venstreside. Poserende maskert, adrenalinsøkende og med politiske utsagn av sorten «Oslo politi rest in piss». Miljøer hvor han ikke blei sortert ut i løpet av kort tid, bør benytte anledningen til å gå mer enn en runde med seg sjøl og spørre om hvorfor?
Men det er dessverre ikke bare trist. Det er også alvorlig. Hvor mange steiner kasta Chris i løpet av disse åra, mon tro? Miljøene han har virka i er små. Og de er åpne, i alle fall for den som knekker de kulturelle kodene og bytter ut moteklær med Palestinaskjerf.
Hvordan påvirka han miljøet han sjøl rapporterte fra? Hvor mange andre Chriser finnes det blant demonstrantene når politiet går inn med tåregass, batonger og skjold. Hvor mange av de overivrige «aktivistene» som Stein Lillevolden, eller for den saks skyld jeg eller andre fra Rødt, har prøvd å forhindre i å begå politisk sjølmord med brustein eller kjepper har egentlig vært på lønningslista til staten? Chris virka som provokatør. Visste PST om det? Godkjente de det?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Menn med solbriller
Og alvorligst av alt. Mens Anders Behring Breivik planla den største terrorhandlingen på norsk jord, og var en aktiv del av det høyreekstreme miljøet, var det hemmelige politiet mest opptatt av å overvåke framtidige ledere for velforeninger, borettslag og klassekontaktene til ungene på skolen din.
For mens nazister, fascister og rasister har vist både vilje og evne til vold, har den norske venstresida de siste førti årene vist en like påfallende fredelighet. Til gjengjeld finner du dem igjen i alle de frivillige organisasjonene som holder den norske samfunnsveven sammen. Fra Blitz, Radio Orakel, Hausmania, IS, RU og Rødt kommer samfunnets støtter, men de velger å støtte den sosiale delen av samfunnet.
Dette sosiale instinktet er det Christian Høibø og PST overvåka fra 2002 til 2012. Akkurat som de gjorde det fra 1992 til 2002, fra 1982 til 1992 og så videre. Odd Børretzen skreiv en gang om overvåkningen av vi en gang hvert tiende år får vite at for ti år siden var det menn med solbriller og lange frakker som passa på oss og overvåka det vi gjorde, men at de ikke gjorde det nå lenger. For dem som var i tvil bekrefta Brennpunkt i går at dette fortsatt er sant.
