Som vi alle vet har den voldsomme veksten i det offentliges helsebudsjetter de siste årtier tvunget fram en smertelig prioriteringsdebatt i alle høykostland, verdens rikeste land inkludert.
Norge var faktisk det første land som satte prioriterings-debatten på den politiske dagsorden. Det skjedde 24. mai 1985, da regjeringen Willoch vedtok å oppnevne et utvalg med mandat til å utarbeide Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste. 10 år senere avleverte et nytt regjerings-oppnevnt utvalg sin innstilling Prioritering på ny, hvor retningslinjene fra 1987 ble forsøkt videreutviklet og konkretisert.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Har politikerne skjønt hva prioritering er?
Som et pedagogisk hjelpemiddel i så henseende foreslo det siste Lønningutvalget en inndeling av våre helsetjenester i fire prioriteringsgrupper: skal-tjenester, bør-tjenester, kan-tjenester og skal-ikke-tjenester:
- Grunnleggende helsetjenester (skal-tjenester)
- Utfyllende helsetjenester (bør-tjenester)
- Lavt prioriterte helsetjenester (kan-tjenester), og
- Tilbud utenfor det offentlig finansierte helsetilbudet (skal ikke-tjenester)
På tross av disse viktige utredninger og på tross av etableringen av et Najonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten er det imidlertid lite som tyder på at våre politikere helt har tatt inn over seg hva prioritering egentlig handler om.
«Å prioritere» betyr ikke bare å sette noe foran og å si nei til noe annet.
Å prioritere betyr å si nei til noe som virker og sette noe annet som virker foran. I tillegg betyr det å si nei til helsetjenester som er for dyre til at de kan belastes fellesskapet målt opp mot deres forventede nytteverdi.
Et nei i åpent lende
Det som i tillegg gjør prioriteringsproblemet så vanskelig er at det innebærer å forsømme noens velbegrunnede behov for tilgang til offentlig helsetjenester til fordel for andre medisinsk hjelpetrengende med et enda større medisinsk hjelpebehov. Noen av disse forsømte vil selvsagt benytte alle muligheter media har til rådighet for å få offentlig oppmerksomhet om nettopp sine behov. Heldigvis er dette mulig i Norge.
Slik må det være, selv om dette selvsagt gjør det mye vanskeligere for beslutningstakere å si «nei». Et «nei» i åpen lende har en helt annen dynamikk enn et «nei» som skjer uten nærvær av medias mikrofoner og lyskastere.
Dette er ingen løsning
Det fikk helsedirektør Bjørn Guldvog til fulle merke da han for snart to uker siden forsøkte å konkretisere disse dilemmaer i saken om kreftmedisiner for føflekkreft og prostatakreft. Det ble et rabalder uten like, anført av legemiddelindustriforeningens direktør, Karita Bekkemellem og Kreftforeningens generalsekretær, Anne Lise Ryel.
I dagene som fulgte krevde sentrale helsepolitikere fra flere partier at helsedirektørens «nei» ble satt side. Og Jonas gjorde nettopp det. Ved å overprøve helsedirektørens beslutning valgte han den letteste vei. Det har han selvsagt full rett til, og det kan godt være at den løsning han har foreslått representerer en farbar vei for de pasienter som i dag er direkte berørt av saken. Men dette er ingen løsning av det underliggende prioriteringsproblem som knytter seg til slike saker, nemlig hvor prisgrensen går i forhold til nye, ekstremt dyre medisiner som kan forlenge pasienters liv med noen måneder, i beste fall 2-4 år.
Hva tenker han å gjøre neste gang en slik sak dukker opp? Skal han igjen betale seg ut av problemet og utsette den smertefulle debatten som må tas?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kan ikke betale oss ut av ethvert dilemma
Og hva med Erna? Hva tenker hun å gjøre for politisk å overleve i forhold til slike utfordringer? Hvordan mener hun helsetjenestens begrensede ressurser skal fordeles mellom ulike grupper av hjelpetrengende pasienter?
Jeg er overbevist om at både Erna og Jonas er smertelig klar over at selv ikke i verdens rikeste land kan man bare fortsette å betale seg ut av slike dilemmaer. Nok en gang er det imidlertid nettopp det som har skjedd. Dermed er vi igjen tilbake til start, og til det gamle politiske spillet hvor helsepolitikere i opposisjon nedprioriterer prioriteringsproblemet gjennom konsekvent å love mer til alle.
Dermed tvinges i neste omgang enhver politiker i posisjon til å foreta lite gjennomtenkte ad hoc-prioriteringer. Og resultatet er som ventet: i mye større grad enn noen ønsker, er den norske helsetjenesten preget av utilsiktede prioriteringer.
Et «nei» gir også troverdighet
Det er valgår i år. Det er Erna og Jonas fullt klar over. Og vi velgere vet etter hvert ganske mye om hva de har lovet de skal gjøre for norsk helsetjeneste dersom de kommer i posisjon etter valget. Det er imidlertid ingen av dem som har sagt hva de akter å gjøre for å komme til rette med prioriteringsproblemene. Det de til nå har fortalt er bare hva de akter å si «ja» til, noe det selvsagt er mye enklere å fortelle velgerne.
Troverdighet på helsepolitikkens område vinnes imidlertid ikke gjennom å love mer til alle. Man må også å tørre å fortelle sin velgere hva man finner det nødvendig å si «nei» til.
