Kvinner er systematisk underrepresentert overalt hvor viktige beslutninger tas. I disse dager klør vi oss i hodet og lurer på hvorfor bare en av tre ordførerkandidater er kvinner.
Det er ikke mangelen på dyktige kvinner som er problemet. Det er den manglende viljen til å gjøre noe med det.
Hersketeknikker og ukultur
Full av pågangsmot ble jeg som 19-åring valgt inn i kommunestyret og formannskapet hjemme i Nord-Aurdal i Valdres. En del av entusiasmen forsvant i møte med hersketeknikker og ukultur. Jeg levde i en naiv tro på at kvinner og menn var likestilt.
Usynliggjøring og latterliggjøring tok jeg på min egen kappe. Det ble mye skyldfølelse og skam, før jeg innså at dette var et strukturelt problem. Ingen optimal start på livet på folkevalgt, men en feminist hadde nå våknet til liv. Jeg begynte å si ifra, men hadde nok ikke vært like tøff i trynet hadde det ikke vært for at noen støttet meg.
Som barn av min tid hadde jeg sett «Vil du bli millionær» på TV og visste at det alltid er mulig å ringe en venn. Gode venner i AUF ble viktige sparringspartnere og støtten fra gamle ringrever i kommunestyret lærte meg mye mer enn de få timene med folkevalgtopplæring. Gleden av å være med på vedtak som gjorde en forskjell var motivasjon nok til å pløye meg gjennom lasset med sakspapirer som dumpa ned i postkassa.
FØLG DEBATTEN:
Lov å være raus
Jeg hadde et nettverk. Alle har ikke det, og livet som ordfører kan være ensomt. Vi kvinner må bli flinkere til å ta plass, stikke hodet frem og si ja. Men det blir betraktelig lettere om kommunepartiene sier «du er en del av et lag, vi er her for deg, denne jobben skal vi gjøre sammen».
Mitt liv i politikken har også lært meg at det er lov å være raus med tilbakemeldingene. For der noen kanskje tenker at de som tier samtykker, tolker jeg ofte manglende tilbakemelding som noe negativt. Når ingen sier noe etter at jeg har vært på talerstolen, tar jeg stillheten som et tegn på at det ikke var godt nok. Vi trenger ikke alle bli en ukritisk heiagjeng, men det er lov å skryte av damer som gjør eller sier noe bra.
- LES MER:
Ordførere beskrives som "han"
I dag er tre av fire ordførere menn, og i mange kommuner har det aldri vært en kvinnelig ordfører. Enkel svogerforskning viser at det bare er to kvinner blant de tretti første bildene som dukker opp når du googler «ordfører». På det mer formelle planet beskriver regjeringen ordføreren i neste års kommuneproposisjon gjennomgående som en «han».
Menn sklir derfor litt lettere inn i ordførerrollen. De får sosial status og anerkjennende nikk på lokalbutikken. Det er liksom helt naturlig at en mann er ordfører. Kvinner som utfordrer det bestående får derimot spørsmål om hvordan det er mulig å kombinere ordførerjobben med det å ha barn, og opplever nok i større grad må bevise at de er dyktige nok.
Og hvis du topper disse utfordringene med en liten dose hersketeknikker og mailer om at du fortjener å bli voldtatt, så er det mulig å forstå at en del kvinner heller velger å satse på noe annet enn politikk. Lokalsamfunnene rundt omkring går derfor glipp av mange dyktige og engasjerte kvinner, og demokratiet taper.
FØLG DEBATTEN:
Kveldsmøter skaper utfordringer
Kvinnelige ordførere forteller meg ofte at de tidlig fikk tillit og ansvar. De fikk ikke en telefon fra en valgkomite på desperat jakt etter en kvinne en uke før fristen. Rekruttering er ikke et hastverksarbeid, det krever bevisst jobbing over tid.
Og apropos tid: Når kveldsmøtene ikke har noe sluttidspunkt, og taletid er et ukjent konsept, blir det krevende for dem som har andre forpliktelser enn politikk. Kvinner tar mer ansvar på hjemmebane enn menn, både for unger og husarbeid. Du trenger ikke å være forsker for å skjønne at noen kvinner rett og slett ikke får tida til å strekke til. Derfor heier jeg på dyktige møteledere, taletid, pappaperm og moderne familiemenn.
Det finnes mange kvinner som tar utfordringer på strak arm og ikke lar seg pelle på nesa. Som hver eneste dag knuser glasstaket og baner vei. Men vi kommer aldri i mål med likestillinga hvis vi lar det være hver enkelt kvinnes ansvar. Vi har kommet dit vi er i dag fordi noen modige kvinner har gått foran, og fordi vi samtidig har vist vilje og evne til å føre en aktiv politikk for likestilling.
- LES MER:
- LES MER:
Ta et oppgjør med kjønnsrollene
For få kvinnelige ordførerkandidater er ikke et resultat av for få dyktige kvinner. Det er et resultat av at vi alle har gjort en for dårlig jobb. Det er fire år til neste valg, jobben med å få flere kvinnelige toppkandidater begynner nå. Og allerede etter valget starter forhandlingene om posisjonene i kommunestyret, det er en unik mulighet til å ta et oppgjør med de tradisjonelle kjønnsrollene hvor menn leder planutvalg og kvinner helse- og omsorgsutvalget.
For å få til endring trengs det både viten og vilje. Viten om at vi har et langt stykke å gå før vi er i mål. Og viljen til å gjøre noe med det. Det er ikke mangelen på dyktige kvinner som er utfordringen, det er mangelen på viten og vilje.
- LES MER:
