Det er kald krig, sa Russlands statsminister i TV-ruta nylig.
Nei, det er det ikke, sa NATOs generalsekretær.
Jo, det er det, sa Medvedev.
Nei, det er det ikke, sa Stoltenberg.
Jeg satt i sofaen og så på disputten på Dagsrevyen og kjente kuldegysninger bre seg. Jeg er finnmarking, jeg vet hva kald krig er. Jeg er av generasjonen som vokste opp med kald krig.
Som et flashback går tankene tilbake til 80-tallet. Til overvåking, spionasje, jagerfly, ubåter, merkelige lys, kabler og rare ting som ligger i fjæra, møter på hotellet der alle snakker amerikansk, knepping på telefonlinja, hysj-hysj og mistenkeliggjøring.
Jeg tvang tankene tilbake til nåtid og TV-ruta der selveste mor Norge, Erna Solberg, stilte seg opp med sin sedvanlige bergens-selvtillit og sa: – Jeg blir ikke skremt av dette. Jeg er uenig med den russiske statsministeren.
Det kan hun jo gjerne være. Jeg er også uenig med mange uten at det får nevneverdig betydning.
På den annen side: Hva skulle hun ellers sagt? Hun kunne jo ikke akkurat stå der og skremme opp folk som allerede var oppskremt etter å ha hørt at en av verdens største militære stormakter erklærte en ny kald krig.
Å leve med kald krig
Men skjønner folk egentlig hvor alvorlig dette er? Hvordan det er å leve i skuddlinja for kald krig, slik finnmarkinger har gjort før og er på vei inn i enda en gang?
– Ser du trålerne som legger til kai her for å levere fisk til anlegget. Tror du det bare er torsk de har i lasterommet? Kanskje har de også våpen der. Eller spionutstyr, det kan det også være om bord.
Det var pappa som formulerte spørsmålet der han satt ved kjøkkenbordet med kaffekoppen og så ut vinduet med god utsikt over havna. Det bildet er henta fra en gang på 80-tallet. Kanskje et par år etter Mehamn-ulykka der 15 personer døde i en flystyrt folk fremdeles mener skyldes forsvarets egne jagerfly. Eller de allierte sine. Det var militærøvelse på finnmarkskysten da. Vi kom aldri over den ulykka.
Det verste er at vi aldri får vite om våre mistanker var berettiget. Ikke da det var kald krig og heller ikke nå som vi går inn i enda en. Det vi imidlertid vet er at det er vi som bor her ved grensa i nord som blir en del av spillet i den faretruende retorikken som nå utspiller seg.
Propagandakrigens pris
Propagandakriger er ikke å spøke med. Russlandsfrykten har eskalert med god hjelp fra PST som stod i Dagsrevyruta og erklærte at russisk spionasje har størst skadepotensial for Norge og norske interesser anno 2016. Nylig kom sjefen for e-tjenesten på banen og forsterket trusselbildet med at "kjempenaboen i øst kan bli en betydelig risiko for Norge over tid."
Det som provoserer meg i denne ordkrigen er at det er vi finnmarkinger som må betale prisen for det kjølige forholdet mellom Vesten og Russland. Vi betaler med usikkerhet og frykt, med mistenkeliggjøring om hvor vår lojalitet egentlig ligger og pusten av ordet landssvik hviskende i bakgrunnen.
Vi føler en kunnskapsløshet og arroganse fra styresmaktene og hovedstadsmiljø om hvordan det er å bo i grenselandet mot en stormakt. Vår historie og vår virkelighetsforståelse er i beste fall ukjent, i verste fall bevisst ignorert.
Jeg og mine barn bor et steinkast fra det landet som forteller meg at det nå er kald krig. Våre myndigheter står i Dagsrevystudio 250 bilmil unna oss og tegner et bilde av Russland som både er historieløst og fiendtlig. Et bilde vi ikke kjenner oss igjen i. En kopi av Nato sitt bilde.
For her i nord kjenner vi dem, jobber med dem, bor i samme klima som dem, og historisk har vi alltid samarbeidet med Russland, alltid vært avhengig av våre naboer i øst.
I mer enn tusen år.
Ingen ved grensa, ung eller gammel, vil noensinne glemme at det var store, sterke Russland som jagde tyskerne ut av Finnmark og avsluttet 2. verdenskrig for vår del. Det var ikke gutta på skauen, ei heller USA.
Derfor er det så uforståelig at man kan sitte sør i landet, nærmere NATO og EU enn folket sitt i nord og fortelle at det ikke er en kald krig.
Jeg kjenner kulden komme sigende der jeg sitter i sofaen og ser på Dagsrevyen.
Og jeg føler at det blir stadig kaldere.
