Denne replikken er en del av en meningsutveksling om asylbarna (se faktaboks).
Kjære Pål Lønseth,
Takk for ditt svar på min appell for asylbarna.
«Stålsett synes imidlertid å tro at det også er en menneskerett å få opphold i Norge», skriver du der.
Jeg mener ikke at det er en absolutt menneskerett å få opphold i Norge, i den forstand at det bare er å komme hit og slå seg ned for godt.
Men jeg mener at det for noen kan være en menneskerett, slik det for eksempel reguleres i internasjonal rett om flyktninger og asylsøkere, som Norge har forpliktet seg til. Jeg mener at denne rett gjelder de asylbarna som er sakens kjerne. Det er det globale Magna Carta for barna, Barnekonvensjonen, som forplikter oss.
Hva tjener barnas beste?
Den landsomfattende demonstrasjonen 12. januar, der jeg holdt appellen, handler helt presist om at et stort antall barn, hvorav noen har oppholdt seg i landet i mer enn ti år, skal sendes ut med tvang til et land som de ikke har noen tilsvarende tilknytning til.
Det jeg har tatt til orde for er at FNs Konvensjon om barns rettigheter, Barnekonvensjonen, som er inkorporert i norsk lov, og derved har lovs status, forplikter oss på et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp, nemlig å handle slik at vi ivaretar barns beste.
Jeg er klar over at det ikke alltid vil være enighet om hva som faktisk tjener barn til beste, å få bli i landet eller å returnere dit de kom fra.
Men det protesten mot gjeldende norsk politikk overfor en gruppe asylbarn dreier seg om, er hvorvidt lovens prinsipp og bokstav om barnas beste skal vektlegges mest, eller om det er innvandringspolitisk skjønn som skal være avgjørende.
Hensynet til innvandringspolitikk trumfer alt
På den ene siden sier du, Lønseth, at det «selvfølgelig stemmer … at FNs barnekonvensjon ved motstrid med norsk rett, har forrang», og at det ikke må være tvil om at barns tilknytning og barns beste er grunnleggende, viktige hensyn.
Men på den andre siden hevder du at barnekonvensjonens prinsipp om hensynet til barnets beste ikke nødvendigvis skal trumfe alle andre hensyn. Slik jeg leser deg, er det ett overordnet hensyn som gjelder, nemlig den til enhver tid rådende innvandringspolitikk. Det innvandringspolitiske hensynet trumfer barns beste.
Jeg savner en vilje fra deg som Justisdepartementets talsmann i denne saken til å ta inn over deg at Regjeringen selv i Stortingssmeldingen «Barn på flukt» har uttalt at det er blitt lagt for stor vekt på innvandringsregulerende hensyn på bekostning av barns beste.
Nåden må trumfe rettferdigheten
Jeg ser at du finner støtte i at Norges praksis er i overensstemmelse med hva som skjer i andre land. Men du unnlater å nevne at mens andre land har gitt barn ankerett når det gjelder rettigheter etter Barnekonvensjonen, til en internasjonal domsstol, har Norge unnlatt å gjøre det.
Regjeringen ønsker å ha et større handlingsrom i forhold til Barnekonvensjonen. Ikke for noen av de øvrige menneskerettighetskonvensjonene Norge er forpliktet til, har vi reservert oss på den måten vi gjør overfor barna.
Du påstår at det jeg argumenterer for vil føre til en grunnleggende urettferdig asylpolitikk og gjentar nødvendigheten av en rettferdig asylpolitikk. Men da skulle man kanskje tro at regjeringen var så trygg på rettferdigheten at den ville la slike beslutninger overprøves i en internasjonal domstol for praktiseringen av Barnekonvensjonen om nødvendig. Det kunne være interessant å høre din mening om det.
Du polemiserer mot det du kaller «Stålsetts urettferdige nåde». Men slik jeg ser det, forplikter vårt felles kristne og humanistiske verdigrunnlag oss til en politikk som viser omsorg for de svakeste blant oss, i dette tilfelle en gruppe asylbarn. Denne omsorgen kjennetegnes både av rettferdighet, barmhjertighet og nåde. Det hender vel i politikken som i livet ellers at det er situasjoner hvor nåden og barmhjertigheten må trumfe rettferdigheten. Det er ikke urettferdig.
