Fredag før jul var jeg tilhører i Høyesterett, for første gang. Det gjaldt Verona (9) og Mahdi (9), to av de barna som har levd mesteparten av sitt liv på asylmottak i Norge Raden av grønne lamper, kappekledde dommere og mørke stolrygger fylte meg med høytidelig forventning, en forventning om at de 19 dommerne skulle sette skapet på plass om rettighetene til asylbarn i Norge, rettigheter som vi som samfunn ikke har maktet å ivareta.
Votering i Høyesterett
Men da førstevoterende dommer begynte å lese høyt, så jeg meg forvirret rundt. Her var det jo ingen beskyttelse å hente for barna. Alle de innvandringsregulerende argumentene marsjerte inn, mens Barnekonvensjonen, som setter prinsippet om barnets beste i høysetet, ikke ble trukket fram.
Andrevoterende dommer, som snakket tydelig om stortingsmeldingen Barn på flukt og om klare brudd på menneskerettighetene, viste seg å være i mindretall.
Da stortingsmeldingen kom sist høst etter årelang venting, sa justisminister Grethe Faremo og barneminister Inga Marthe Thorkildsen at meldingen ville føre til at flere barn og barnefamilier ville få opphold, og at hensynet til barna nå skulle tillegges større vekt i asylsaker. Høyesteretts flertall nullet nå ut dette. Det er samtidig en strid i det juridiske miljøet i Norge hvilken vekt Barnekonvensjonen skal ha i norsk rett.
Jeg så for meg noen av asylbarna jeg kjenner, de ville ha kjent seg uendelig vergeløse og utenfor i denne salen. Det var som en vegg i rommet, og barna var utenfor denne veggen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hvem skal beskytte asylbarna?
Dette er kanskje en naiv betraktning om Høyesterett, men den reflekterer det spørsmålet jeg har slitt med siden: Hvem skal beskytte asylbarna?
I våre dager diskuteres hva er norsk kultur, og en stortingsmann fra Frp og en leder av Facebook-høyre forsøker å ramme den skarpskodde kulturminister Hadia Tajik ved å stille lurespørsmål, for så å liksom arrestere henne for det de mener er dårlige og kanskje unorske svar.
Jeg for min del lurer på, er det ikke noe grunnleggende og felles for de fleste samfunn at de voksne forsøker å ta vare på barna, sikre dem og støtte dem slik at de vokser opp?
Som psykolog mener jeg å ha erfart dette igjen og igjen i møte med foreldre og barn og i møte med lærere og andre. At barna ikke dør av sykdom, at de kan spise seg mette og ikke blir underernærte, at de får lære og utvikle seg, at de kan løpe og le høyt, og seinere greie seg selv, forsørge seg, få egen familie.
Drømmen om en ubekymret barndom
Først og fremst er det foreldrene som tar jobben med å ta vare på barna, men også storfamilien, bygda, landsbyen og myndighetene.
Tross alle eksemplene på svikt, er ikke ivaretakelsen av barna noe som organiserer oss som samfunn? Et utgangspunkt, en nødvendighet og et ideal?
Stortingsmannen fra Frp viser til pølse og brød, korps, ishockey og 17. mai som det norske. Hva er det vesentlige i dette, om det ikke er barna? Og kanskje mer presist: drømmen om en barnetilværelse som er såpass ubekymret, at det går å glede seg over pølsene og isen, over leken og over musikken.
Den ubekymrede barndom er en drøm, men for at barn skal kunne utfolde se, utvikle seg, ha håp knyttet til fremtiden og glede seg over livet, så trenger de at voksne lager en grunnleggende trygg ramme rundt tilværelsen.
Uten reell beskyttelse
Men hvem skaper disse rammene, og gir denne tryggheten til de lengeværende asylbarna? Foreldrene forsøker å beskytte fra krig eller nød, men blir stilt hjelpeløse. Politikerne vil ikke. Dommerne gjør det ikke. Så hvem beskytter barna?
Ingen beskytter de lengeværende barna er svaret på det, disse barna er uten reell beskyttelse i Norge i dag!
Mange av de lengeværende asylbarna flykter fra krig, død eller trusler om død. Mange bærer på traumer, eller de bærer på foreldrenes traumer, som usynlig siver inn også i deres kropper og unge sinn.
Frarøves troen på framtiden
Disse barna fravristes håpet, frarøves troen på framtiden, mister biter av barndommen for hver dag, hver måned, hvert år som går i usikker venting på asylmottaket. Mange barn er født her, mange har vært her i tre, fem, ti år på asylmottaket.
Frykten for utsending, for tap av venner, skole, språk og alt som er kjent, frykten for at politiet skal komme slår inn i hverdagen. Foreldrene passiviseres ved at de ikke får arbeide, de kan også slite med traumer og psykiske vansker, og kan ha vanskelig for å fungere som foreldre. Samfunnets topper snur den kalde skulderen til disse familiene.
Disse barna puster i bekymring og angst. Det kan gi varige skadevirkninger. Psykiater Aina Basilier Vaage, en autoritet på flyktningers psykiske helse, sier at de papirløse barna hun møter ofte har psykiske vansker, og noen mister lysten på å leve.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Hva sier det om norsk kultur?
Regjeringen og Stortinget har altså sagt at barnas beste ikke har vært tillagt nok vekt i utlendingsforvaltningens praksis, Høyesterett har nå talt og sier i realiteten at det må komme presisering av forskrift om det skal skje vesentlige endringer. Ballen er sparket tilbake til politikerne. Om ikke uttalelsene om hensynet til barna skal bli stående som tomme fraser, er tiden nå inne for endring av forskrift.
Når ikke myndighetene beskytter de mest sårbare barna i landet vårt, må grasrota reise seg og ta kampen og tvinge fram ansvarlighet.
12.januar taler Gunnar Stålsett, Åse Kleveland, Maria Amelie og jeg selv for asylbarna foran Stortinget, og i Bergen,Tromsø, Rjukan ... snart 20 byer i Norge, blir det tilsvarende markeringer for de lengeværende asylbarna.
Hvordan vi som fellesskap velger å handle når det gjelder asylbarna, hva sier det egentlig om norsk kultur?
