Filmen «Indias datter» handler om den brutale gjengvoldtekten av en 23 år gammel indisk kvinne på en buss i New Delhi i 2012, og har vakt sterke reaksjoner fra mange hold.
Denne kronikken skal imidlertid ikke handle om filmen eller om reaksjonene på denne.
I stedet vil jeg benytte anledningen til å løfte blikket og tenke høyt om kjennetegn ved kvinners stilling i India. Jeg er enig med dem som hevder at voldtekt og kvinneundertrykking på ingen måte er noe typisk indisk problem. Men fordi formen og graden av kvinneundertrykking varierer må enhver analyse ta utgangspunkt i situasjonen i det enkelte land.
Kjennetegn ved det indiske samfunnet
Tar man et overordnet blikk, kan man si at det indiske samfunnet siden selvstendigheten i 1947 har vært preget av en tvetydighet mellom henholdsvis hierarki/forskjell og demokrati/likhet. Denne tvetydigheten har også preget kvinners stilling i samfunnet.
På den ene siden er India tradisjonelt et svært hierarkisk samfunn, preget av et kastesystem som sier at noen mennesker har større verdi enn andre, og en klassestruktur med store forskjeller mellom fattige og rike.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Videre har kvinner tradisjonelt blitt ansett for å være mindre verdt enn menn. At det fortsatt er slik viser seg ved utstrakt abort av jentefostre, noe som har skapt et stort kvinneunderskudd.
Den ærbare kvinnen sies å tilhøre den private hjemlige sfæren, mens mannen tilhører den offentlige sfæren og er kvinnens beskytter.
Kvinner må passes på
I filmen «Indias Datter» ser vi at dette kvinnesynet fortsatt er utbredt, når en forsvarsadvokat omtaler en indisk kvinne som en lotusblomst som trenger næring og beskyttelse, og som blir skitten og ødelagt når den faller i rennesteinen.
Med andre ord: kvinner som ikke blir passet på av sine mannlige beskyttere og som beveger seg ute i offentlige gater på kveldstid, har falt i rennesteinen og kan plukkes opp av hvem som helst.
At dette er et syn som ikke bare innehas av menn, kommer til uttrykk i filmen når den fattige enken etter en av voldtektsmennene spør hvem som skal beskytte henne nå. Dermed uttrykker hun at kvinner ikke er selvstendige individer, og at de trenger en mannlig beskytter.
På den annen side: Parallelt med dette hierarkiske menneskesynet finner man også grunnleggende demokratiske likhetstrekk. På papiret er India et svært likestilt samfunn.
SE DOKUMENTAREN: «Indias datter»
Selv om kvinner og menn inntil nylig ikke har hatt like rettigheter på alle områder – for eksempel tok det mange år før kvinner fikk like arverettigheter og dermed lik tilgang til jord som menn – er menn og kvinner i dag så å si likestilte ut fra indisk sekulær lov.
Parallelt med at filmen «Indias Datter» ruller over TV skjermene kan man for eksempel lese om kvinnelige bønder i delstaten Uttar Pradesh, som kjemper for å få den jorda de ut fra loven har krav på.
Makt, holdninger og kvinneundertrykking
Det hevdes ofte at kvinneundertrykking er et resultat av kvinneundertrykkende holdninger og verdier.
Innbakt i slike påstander ligger en forestilling om at hvis man endrer folks syn på kvinner – hvis man for eksempel i tilfellet India endrer forståelsen om at ærbare kvinner er som lotusblomster som mister sin ære hvis de beveger seg «i rennesteinen» – så vil folk også endre sine handlinger, og menn vil slutte å voldta kvinner som beveger seg ute på nattestid.
SE OGSÅ: «Urix om voldtekter i India»
En slik påstand vitner om en utilstrekkelig forståelse av problemet. Et samfunns kvinnesyn er del av en større patriarkalsk samfunnsstruktur.
Skal man få slutt på menns vold mot kvinner – og dette gjelder ethvert samfunn – må man derfor i tillegg til å endre holdninger og verdier endre maktforhold, samfunnsinstitusjoner og vanlige folks handlingsmønstre.
At dette ikke er gjort i en håndvending kommer tydelig fram i eksempelet ovenfor om de kvinnelige bøndene.
Selv om indiske myndigheter har innført lover med like rettigheter for kvinner og menn, har disse lovene ikke blitt håndhevet, og maktforholdene er i praksis uendret.
Langsiktige tiltak er nødvendig
Man skiller ofte mellom praktiske og strategiske tiltak for å skape mer likestilte samfunn. Praktiske tiltak forbedrer kvinners stilling umiddelbart, men fører ikke til noen langsiktig endring av maktforhold.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Eksempler på slike tiltak er forslagene som ble fremmet i India om bedre gatelys og mer kvinnelig politi i gatene i etterkant av den brutale gjengvoldtekten i 2012.
Dette vil umiddelbart øke kvinners sikre og frie bevegelse i New Delhis gater, men vil ikke i seg selv endre kjønnsstrukturene.
Skal man få til grunnleggende endringer, må man sette inn langsiktige strategiske tiltak, som for eksempel kvotering til utdanningsinstitusjoner eller til politiske verv.
Ved å kvotere kvinner inn i politiske verv, slik man har gjort til landsbyråd over hele India, rokker man umiddelbart ved de tradisjonelle kjønnsrollene som tilsier at det bare er menn som skal delta i politikken.
På lang sikt vil slik kvotering kunne endre kjønnsstrukturer ved at noen av disse kvinnene påvirker maktforhold i samfunnet.
Det er bare tiltak som gir kvinner mer makt som kan forbedre kvinners stilling.
