Journalister og andre, vær forsiktige. Ikke si eller skriv noe som kan tenkes å provosere Kina. I så fall får du ikke visum til landet. I verste fall risikerer du at din høyt elskede PC blir hacket fra Kina, eller at arbeidsplassen din lider samme forsmedelige skjebne.
Så hold din sti ren. Velg dine ord med omhu eller forhold deg taus. Det siste er ofte det beste, for mennesker som aldri har ytret seg om Kina i det offentlige rom, får visum med én gang.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Stadig lengre svarteliste
Kinas svarteliste over utlendinger som ikke slipper inn i landet, vokser seg stadig lengre. Et stort, men ukjent antall nordmenn står på listen. Journalister, akademikere, forskere, næringslivsledere og politikere. Selv er jeg blitt nektet visum tre ganger. Ethvert forsøk på å få Kinas ambassade i Oslo til å begrunne avslaget, er fåfengt. Makten nedlater seg ikke til slikt.
Kinas hensikt med svartelistingen er å skremme, ikke bare de svartelistede, men også alle andre som kan tenkes å gjøre som dem. Merker vi ikke effekten allerede? For hvor pinlig spakt, ja, taust, er det ikke blitt der ute? De som ennå tør si noe substansielt om dagens Kina, finnes, men de er ikke mange. Det kinesiske kommunistene har i alle år praktisert en streng sensur i sitt eget land. Skal de også få lov til å sensurere oss som bor på den andre siden av kloden?
Ikke spesielt ute etter Norge
Mange tror at Norge står i en særstilling i forhold til Kina på grunn av fredspristildelingen i 2010. Det er feil.
Faktum er at Kina de siste årene har viklet seg inn i feider med en rekke land, og alltid med samme begredelige resultat – med furtne reaksjoner, skremsler og visumnektelser. Akkurat nå er jeg på reise i Sørøst-Asia. Overalt møter jeg understrømmer av Kina-frykt. En frykt for at den voksende giganten skal bruke sin nyvunne makt til å kue sine naboer og ta seg til rette. En britisk forretningsmann med 22 års fartstid i Asia sier til meg: «Gjør jeg den dumhet å kritisere Kina, kan jeg like godt reise hjem til Cornwall.»
Kina har en historie som går tre til fire tusen år tilbake i tiden, den er «stolt og ærerik». Fra gammelt av har kineserne omtalt landet sitt som Midtens rike. Er det her hunden ligger begravet? Eller er det bare kommunistpartiet som klart å rote det til? Mest sannsynlig er intoleransen en giftig kombinasjon av begge deler.
LES OGSÅ: Kulden fra Kina tiner ikke så lett
Det nye masseødeleggelsesvåpenet
Hacking av antatte politiske fiender ser ut til å bli Kinas nye ødeleggelsesvåpen. Nylig leste vi at New York Times i fjor ble utsatt for et massivt hackerangrep. Sporene førte tilbake til det strålende landet i øst. Straks fortalte Washington Post, Wall Street Journal og Twitter at også de var blitt hacket. Kina reagerte på instinkt og bedyret sin uskyld.
Avansert hacking av den type som har rammet New York Times og andre, er resssurskrevende. Desto viktigere er det at hackerne har et motiv som rettferdiggjør anstrengelsene. Og det hadde de. For like forveien hadde New York Times innledet sine avsløringer av økonomien til statsminister Wen Jiabaos utvidete familie. Avisen konkluderte med at familien satt på en formue som tilsvarte svimlende 2,7 milliarder dollar.
LES OGSÅ: Kinas generasjonsskifte
Direkte pinlig for mor
Avsløringene var et hardt slag for Wen, som har skaffet seg et image som en folkets mann. Bildene av ham i gemyttlig samtale med enkle landsbyboere er utallige. På forsiktig vis har han tatt til orde for «politiske reformer» og tettere bånd mellom styrte og styrende.
New York Times klarte ikke å påvise at Wen selv hadde beriket seg, men oppvakte kinesere skjønte tegningen med én gang – at det var en sammenheng mellom Wens politiske posisisjon og familiemedlemmenes fete konti. Kinesere er mestere i å benytte seg av guanxi, personlige relasjoner, for å skaffe seg fordeler.
Direkte pinlig var New York Times' påvisning av at Wens 90 år gamle mor var innehaver av en bankkonto fylt til randen av penger – mer enn 120 millioner dollar. Kinesiske aviser hadde tidligere presentert henne som en nøysom gammel kvinne som i hele sitt liv hadde ofret seg for mann og barn, og som knapt nok hadde vært utenfor hjemlandsbyen.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vendettaens tid
Wen Jiabao hevder at han har sitt på det tørre, men det nye bildet av ham, som pengegrisk, blir ikke så lett å viske bort. Når han i mars forlater sin post etter endt tjeneste, takker han av med delvis tapt ansikt. I verste fall kan han og hans familie bli tvunget til å svare for seg. Kina lever i vendettaenes tid. Det som likevel kan beskytte ham, er partiets behov for å begrense sitt omdømmetap. Å kaste ut barnet med badevannet har aldri vært lurt.
Også New York Times' korrespondent i Shanghai ble rammet av dataangrepet. De øvrige utenlandske korrespondentene i Kina har stort sett sluppet med muntlige advarsler. Noen har opplevd å bli fysisk mishandlet av det kinesiske bøllepolitiet i forbindelse med demonstrasjoner og opptrinn. To utenlandske korrespondenter ble sendt hjem i fjor.
I Foreign Correspondents' Club of China (FCCC) er stemningen alt annet enn oppløftet. Klubben er forresten ikke godkjent av myndighetene fordi den nekter å underkaste seg kommunistpartiets overhøyhet. På dens nettsted leser vi: «For å sikre fortsatt drift av FCCC legger vi for tiden ikke ut rapporter om hendelser eller uttalelser ...»
George Orwell, du døde så altfor tidlig, i 1950 – visstnok av tuberkulose. Også i dag ville du ha funnet råstoff nok til nye bøker om Maktens vesen.
