En ny generasjon ledere med Xi Jinping i spissen tar nå over makten i Kina, og skal styre landet det neste tiåret. I hvilken grad vil Kinas nye lederskap endre landets politiske kurs?
USAs president Barack Obama hadde «change» som slagord under valgkampen i 2008. Det viste seg å være langt vanskeligere å endre amerikansk politikk enn Obama hadde forestilt seg. Det hersker en oppfatning om at Kinas lederskap har større grad av makt. Kina har imidlertid ikke lenger en politisk modell preget av én sterk leder, som Mao eller Deng Xiaoping, men et konsensusbasert lederskap.
Nettopp for å unngå en allmektig leder som Mao har kommunistpartiet bygd institusjonelle mekanismer for å begrense ledernes makt og sikre politisk kontinuitet fra en generasjon ledere til en annen. Hovedhensikten er å unngå drastiske brudd i etablert politikk.
LES: Antyder at Kina oppgir maoismen
Frem mot 2017
Hovedlinjene for Kinas utvikling de neste årene er allerede lagt. Kinas femårsplan for landets sosioøkonomiske politikk frem til 2016 ble vedtatt i fjor, av det sittende lederskapet. Likeledes er avtroppende partileder Hu Jintaos tale på partikongressen ment å legge føringer for landets politiske kurs frem til neste kongress i 2017. Innholdet i Hus tale vil være resultat av en et år lang prosess preget av tautrekking, innspill og finformuleringer fra ledende partimedlemmer og rådgivere.
Den er således ikke Hus tale. Likevel er den representativ for det sittende lederskap i større grad enn for det påtroppende. Xi tar riktignok over makten nå, men han vil likevel behøve tid for å få sine folk inn i strategiske posisjoner til bedre å kunne utøve «sin» politikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Ny markedsøkonomi
Kinas økonomi står ved et veiskille. For å unngå å bli fanget i den såkalte mellominntektsfellen, legges det nå føringer for en ny, mer velferdsbasert og konsumdrevet kinesisk utviklingsmodell. Det er imidlertid sterke særinteresser knyttet til den gamle utviklingsmodellen. Kina har dessuten fortsatt et ungt og umodent institusjonelt rammeverk for å kunne betjene en velfungerende markedsøkonomi, noe som vil kunne forsinke implementeringen av ny politikk.
LES OGSÅ: Da Stoltenberg møtte Wen
Mens kinesisk politikk har blitt betydelig institusjonalisert de siste årene, er ikke det samme tilfelle for landets utenrikspolitiske apparat. Vi har tvert om sett en fragmentering av utenrikspolitikken, og flere har satt spørsmålstegn ved lederskapets kontroll over utenrikspolitiske aktører. Kinas utenriksdepartement har overraskende liten innflytelse på utformingen av landets utenrikspolitikk. Andre fagdepartementer, statlige oljeselskaper og PLA (Folkets frigjøringshær) har ofte vel så stor innflytelse.
Kina mangler dessuten et koordinerende organ for landets utenrikspolitikk, som for eksempel USAs nasjonale sikkerhetsråd, selv om den såkalte «lille ledergruppe på utenrikspolitikk», ledet av Kinas partileder og president, er et forsøk på overordnet koordinering.
Handlet seg til makt
Siden Folkerepublikken ble etablert 1. oktober 1949, har kinesiske ledere valgt både offensive og defensive strategier for å ivareta landets sikkerhet og utenrikspolitiske interesser. I de første tretti årene slo Kina tilbake mot trusler og ytre fiender, og forsøkte å maksimere sin innflytelse ved bruk av militærmakt og støtte til kommunistiske opprørsbevegelser i nabolandene. Etter krigen med Vietnam i 1979 prioriterte Kina de neste tretti år en fredelig vekst- og utviklingsstrategi. Kina handlet seg vei til makt, fremfor å bruke militærmakt for å oppnå sine mål.
En rekke forhold siden 2009, særlig i havområdene i Øst-Asia, har endret den regionale sikkerhetsdynamikken. Det er tegn på at Kina endrer kurs og nå inntar en mer selvhevdende utenrikspolitikk. Enkelte nabostater føler seg truet av Kina og søker en motvekt i USA. Stater som egentlig ikke ønsker å velge mellom Kina, sin viktigste handelspartner, og USA, sin viktigste sikkerhetsgarantist, søker seg nå til USA. Vi har fått en utvikling med økt regional balansering og konfrontasjon.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Økt stormaktsrivalisering
Vil Xi Jinping finne tilbake til en fredelig vekststrategi eller fortsette å hevde Kinas interesser mer aggressivt, kanskje også gjennom bruk av militærmakt? Det er naturlig at Kina som en gjenreist stormakt krever sin plass, men det er også uunngåelig at andre stormakter vil balansere Kinas voksende makt.
LES OGSÅ: Den asiatiske prestisjekampen
Kinas neste generasjon ledere vil ønske å sette sitt preg på landets utvikling, men individuelle ledere kan sjelden alene endre historiens gang. Strukturene er som oftest dominerende. Etter hvert som Kina veves tettere inn i den globale økonomien vil internasjonale konjunktursvingninger, regler og forpliktelser legge føringer på det nye lederskapets handlingsrom.
Dessuten kan hverken den kinesiske eller den amerikanske presidenten hindre at det internasjonale systemet går mot bipolaritet, konsentrert om USA-Kina forholdet. Mye tyder på at økt stormaktsrivalisering igjen vil prege internasjonal politikk og forme Xi Jinpings lederskap.
