Hopp til innhold
Kronikk

Ikke bare et spørsmål om kvinnens rettigheter

Reservasjonslegen ser ytterligere én pasient som han eller hun har ansvaret for: det potensielle livet som vokser i magen.

Legekonsultasjon

Jeg har ikke hatt så mange kvinner som har kommet inn på mitt kontor, ferdigtenkt og klare for å be om en abort. Derimot har jeg mange ganger møtt gravide kvinner, fortvilte, som har vært i tvil om hva de skal gjøre, skriver kommuneoverlege Laila Didriksen.

Foto: Illustrasjon: Colourbox.com

Mange raser mot den nye regjeringens forslag til å la leger reservere seg mot henvisning til abort, assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon.

Jeg burde kanskje holde munn, men jeg klarer det faktisk ikke.

Reserveringen er ikke noe nytt. At enkelte leger av samvittighetsgrunner har reservert seg og latt en kollega henvise, har vært gjengs praksis siden abortloven kom.

Om denne praksisen har voldt en stor merbelastning for enkelte pasienter, kan ingen undersøkelser gi et godt svar på.

Les også: Abort er vemodig, men alternativet er verre

Spørsmål om liv og død

Vi snakker ikke om at pasienten får en skjennepreken, en pekefinger og så må ut på egen hånd å finne seg en lege som er villig til å skrive henvisningen.

Laila Didriksen, kommuneoverlege

Helsedepartementet gjorde i 2011 det klart at fastleger ikke kunne reservere seg mot dette. For legene det gjaldt, som hadde vært gode fastleger for sine pasienter, var dermed beskjeden: Enten finner du deg en annen jobb, eller så utfører du oppgaver som går fullstendig imot din samvittighet.

Debatten har gått også innad i legekretser. Ved årets landsstyremøte i Alta endte en lang og opphetet i følgende vedtak:

«Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling.

Legers reservasjonsmulighet skal ikke være til hinder for befolkningens lovbestemte rettigheter. Reservasjonsmulighetene må derfor vurderes lokalt i helsetjenesten på en slik måte at disse hensyn kan ivaretas. Pasientene skal alltid møtes med forståelse og respekt. Forutsigbarhet for pasientene må sikres gjennom god informasjon

Moralsk fordømmende

På en fastleges liste er det mange ulike pasienter. Det er dypt kristne pasienter, ateister, feminister og kvinnesaksforkjempere, det er mannssjåvinister og det er endog kriminelle og mulige overgripere.

Felles for alle disse er at de fortjener respekt og hjelp når de kommer inn på legekontoret. Og de fortjener god helsehjelp.

De har faktisk et krav på at fastlegen yter god helsehjelp og gjør dette på en god og respektfull måte. Uten hevede pekefingre eller prekener om moral og rett og galt.

Og det er her jeg stusser over blogginnleggene jeg har lest det siste døgnet.

For en lege som har reservert seg mot å henvise til abort, henvise til assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon, fremstilles over hele linja (her tar jeg forbehold om innlegg jeg ikke har lest) som pekefingerviftende, moralsk prekende, moralsk dømmende mennesker som tråkker på et menneske som trenger hjelp.

Vår jobb å lytte, ikke velge

Jeg har ikke tatt standpunkt i reservasjonsdebatten. Jeg synes dette er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er på ingen måte en reservasjonslege, men er heller ikke klar for å nekte andre å reservere seg.

Jeg har ikke hatt så mange kvinner som har kommet inn på mitt kontor, ferdigtenkt og klare for å be om en abort. Derimot har jeg mange ganger møtt gravide kvinner, fortvilte, som har vært i tvil om hva de skal gjøre.

Det handler ikke om at legen ikke ønsker at kvinnen skal få utført sine lovpålagte krav. Det handler om at legen, etter sin egen samvittighet, ikke vil være delaktig i å avslutte et påbegynt potensielt liv.

Laila Didriksen, kommuneoverlege

I møte med disse kvinnene skapes en samtale, et rom der tanker og følelser kommer frem. Mange tanker om rett og galt, om skam, anger, glede, uro og bekymringer. Mange tanker om morsfølelse. Mange tanker om ensomhet rundt et valg.

Det er ikke min jobb å velge. Det er min jobb å lytte. Det er min jobb å vise respekt. Det er min jobb å fortelle om muligheter. Mulighetene innebærer abort. De innebærer å beholde barnet. De innebærer adopsjon. Det er også min jobb å vise kvinnen vei til mer kunnskap om alle disse mulighetene.

Ingen skal få skjennepreken

Kvinnene kommer ofte med en agenda. Noen vil at jeg skal overtale dem til å beholde barnet. Vise dem at det er en mulighet. Andre vil at jeg skal overtale dem til å ta abort, gjøre valget lettere.

Jeg kan ikke gjøre noen av delene. Men jeg kan være der, lytte og støtte dem når valget er tatt.

Jeg ser ingen hindringer for at denne samtalen skal kunne finne sted på kontoret hos en reservasjonslege. En lege som på samme måte som meg har en samtale med en av sine pasienter. Som holder sine egne meninger for seg selv. En lege som på forhånd har en avtale med en kollega som skriver den eventuelle henvisningen.

Vi snakker ikke om at pasienten får en skjennepreken, en pekefinger og så må ut på egen hånd å finne seg en lege som er villig til å skrive henvisningen. Dette har reservasjonslegen ansvaret for. Reservasjonslegen har på samme måte som alle leger ansvar for at pasienten får den helsehjelp den trenger og har krav på. På en verdig og respektfull måte.

Ser et liv der andre ser celler

Men reservasjonslegen ser i disse situasjonene ytterligere én pasient som han eller hun har ansvaret for. Reservasjonslegen føler også et ansvar for det potensielle livet som vokser i magen.

Jeg har ingen interesse av en abortdebatt og om et foster før uke tolv er å regne som et liv. Mitt poeng er at for ganske mange mennesker i dette landet så er det det. Både for pasienter og for leger.

Laila Didriksen, kommuneoverlege

Der andre ser en celleklump ser reservasjonslegen et liv. Et liv han eller hun ikke vil være en del av avslutningen til.

Det handler ikke om at legen ikke ønsker at kvinnen skal få utført sine lovpålagte krav. Det handler om at legen, etter sin egen samvittighet, ikke vil være delaktig i å avslutte et påbegynt potensielt liv.

Les også: Bibelbeltet har flest sykehusansatte som sier nei til abort

Hvor skal det ende?

Mange spør hvor dette skal ende. Skal lærere nekte å skrive karakterer på elevene, skal hjemmetjenesten nekte å dra hjem til overvektige fordi de vil reservere seg mot tunge løft?

Jeg synes dette viser en ufattelig respektløshet ovenfor de leger som vil benytte seg av reservasjonsretten. For dem er ikke dette noe de tar lett på. Det er ikke «en ekkel oppgave de ikke har lyst å gjøre.»

Legeforeningen har i sitt vedtak tatt høyde for "hvor dette skal ende". Når det i vedtaket står alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død, leser jeg at det i fremtidens spørsmål om aktiv dødshjelp vil komme en ny reservasjonsdebatt.

Jeg er lege. Jeg har avgitt en ed på at jeg alltid skal hjelpe og aldri skade. Dersom de som styrer vedtar en lov som sier at jeg er forpliktet til å ta livet av et annet menneske dersom dette mennesket ber meg om det, må jeg gå noen runder med meg selv om jeg kan fortsette å jobbe som lege.

Kan virkelig de som styrer pålegge meg det? Ja, det kan de, og det vil bli en bestemmelse som rammer leger mye hardere enn retten til fri abort.

Kvinnen skal få hjelp uansett

Det finnes drøssevis av legejobber der man aldri kommer i nærheten av en abortsøkende kvinne, men det vil ikke være like enkelt med aktiv dødshjelp. Og jeg finner denne sammenligningen mye mer reell enn hjemmesykepleieren som ikke vil løfte tunge pasienter.

Jeg har ingen interesse av en abortdebatt og om et foster før uke tolv er å regne som et liv. Mitt poeng er at for ganske mange mennesker i dette landet så er det det. Både for pasienter og for leger. Og for en reservasjonslege så er det å sette navnet sitt på den henvisningen å avslutte det som kan bli et fullverdig liv.

Uansett får kvinnen den helsehjelp hun har krav på, på en verdig måte og med respekt fra den legen hun har foran seg.

Jeg tror faktisk at en reservasjonslege, som virkelig har gått mange runder med seg selv rundt dette, kan gi denne helsehjelpen like respektfullt og verdig som en lege som ikke har gjort seg så mange tanker rundt dette, og som ser på en henvisning til abort som kun et ark med en underskrift.

En lengre versjon av denne teksten ble først publisert på Laila Didriksens blogg Livet i Casa Didriksen.