Hun var smalkinnet og rødøyd, 17-åringen som satt foran meg i ankenemnda. Hun hadde gått over grensen på 12 uker for selvbestemt abort. Nå var hun 16 uker på vei. Først falt det henne ikke inn at hun kunne være gravid etter det ene møtet med «han fulle på fest».
Da hun etter hvert forstod det og bestilte time hos doktoren i bygda, kunne ikke doktoren hjelpe henne – av «samvittighetsgrunner». Han ba henne gå hjem og tenke seg om. Etter to uker kom hun tilbake, hun hadde ikke ombestemt seg og var like fortvilet. Omsider fant så denne forvirrede tenåringen frem til en lege i nærmeste lille by.
Da hun endelig kom til sykehuset sa de at det var kommet for langt, hun kunne ikke få abort, men hun kunne anke sentralt. Hun tvinnet et lommetørkle mellom hendene og så ned, der hun satt foran oss i nemnda. Hun syns nok at dette var ganske fælt. Men hun fastholdt at hun ikke ville ha barn, kunne ikke klare å ta seg av det nå, kjente ikke barnefaren.
Les også: Ikke bare et spørsmål om kvinnens rettigheter
Plikt å tilby abort
Etter lang kamp har vi fra 1978 en norsk abortlov som gir ethvert barn rett til å være ønsket, og enhver kvinne rett til selv å bestemme om hun vil bære frem et foster. Provosert abort er alltid vemodig, både for kvinnen og for helsepersonell som bidrar. Ingen av oss går til det med iver og glede. Men alternativet er verre, så vi følger loven og prøver å hindre nye uønskede graviditeter.
I forrige uke ble det kjent at Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har inngått en avtale om at fastleger kan reservere seg mot å henvise kvinner videre til abort. De kan også nekte å skrive ut resept på prevensjonsmidler som gjør at et befruktet egg ikke utvikler seg videre. Slik er det ikke i dag.
Den – ennå så vidt eksisterende – rødgrønne regjeringen har bestemt at fastleger med hjemmel fra kommunen tvert imot har plikt til å tilby pasientene sine de tjenestene de har rett til. Dette ble ettertrykkelig understreket i et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2011. Legeforeningen på sin side er opptatt av at alle pasienter skal ha lik rett til behandling. «Det er helt grunnleggende at alle pasienter skal bli møtt på en god måte i kontakt med helsetjenesten», uttalte foreningens president i forbindelse med rundskrivet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Flere jobbalternativer
Som sykehus-gynekolog som har utført mange aborter, som feminist som var med og kjempet frem loven, som mor – men også som kvinne som selv har tatt abort – slutter jeg meg til det kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller sa for 100 år siden:
Vi elsker moderskapet og vil dets vel,
men i full frivillighet og under vort eget ansvar
Jeg respekterer helsepersonell som på grunn av sin religiøse tro ikke vil bidra til at loven om selvbestemt abort følges. De bør imidlertid ikke arbeide verken på gynekologiske avdelinger eller på fastlegekontor. Det finnes mange andre jobbalternativer både for leger og sykepleiere.
