Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skal gifte meg i vår, akkurat nå som debatten rundt likekjønnet vigsel i Den norske kirke er på sitt mest intense. Vigselsseremonien skal foretas på Tinghuset. Siden jeg er utdannet – og har arbeidet som prest – får jeg mange spørsmål om hvorfor jeg skal gifte meg der. Ville man ikke forvente at en som selv har viet mange par vil gifte seg i kirken?
En arena for diskriminering
Den avgjørende grunnen for at jeg som heterofil og prest velger en borgerlig vigsel fremfor en kirkelig, er at par av samme kjønn fortsatt ikke kan gifte seg i Den norske kirke. Felles ekteskapslov gjelder først i Den norske kirke den dagen Kirkemøtet i Den norske kirke selv går inn for å utarbeide en liturgi som kan gjelde alle par. Det har ennå ikke skjedd. Derfor er en vigsel i Den norske kirke ikke bare en lykkelig hendelse. Det er også en arena for diskriminering. Som heterofil å benytte seg av vigsel i kirken kan sammenlignes med å ha politiske rettigheter som hvit under apartheid i Sør-Afrika. Både den som gis eller den som fratas en rettighet deltar i en struktur som selekterer ut fra kriterier som er illegitime og som man selv ikke er ansvarlig for.
To ulike ekteskap
Kirkemøtet har i april skeiv vigsel på sakslisten. Både Bispemøtet og Kirkerådet har foreslått at Kirkemøtet i tillegg til dagens eksisterende liturgi for heterofile lager en vigselsliturgi for skeive. Dette er en løsning som ikke tar diskrimineringen av skeive på alvor. Det Bispemøtet og Kirkerådet i praksis går inn for er at skeiv og heterofil kjærlighet fortsatt anses som så kvalitativt vesensforskjellig at den ikke kan rommes av de samme kirkelige ordene og handlingene.
I helgen vedtok årsmøtet i Åpen folkekirke å gå inn for at det lages én ny vigselsliturgi som kan brukes av alle. Det er bra! Men årsmøtet stemte også for at den nåværende vigselsliturgien fortsett skal kunne brukes av heterofile. Derfor er vedtaket ikke radikalt nok. Hvis man åpner for at den eksisterende liturgien fortsatt skal gjelde, må den også kunne brukes av skeive par. Så lenge dette ikke er mulig fortsetter man å reservere noen liturgiske rom kun for heterofile.
Hvis man virkelig vil avslutte vigsel i Den norske kirke som en diskrimineringsarena, må man la alle liturgier – eksisterende og nye – være tilgjengelig for både heterofile og skeive. Bare slik blir vigsel et sted som lar kjærligheten være konstituerende for ekteskapet.
Kirkens forskrudde retorikk
Kirkens håndtering av skeiv kjærlighet er preget av en etisk forskrudd retorikk. I tiår etter tiår har heterofile prester og biskoper kunnet uttale seg om berettigelsen til skeive voksne menneskers seksuelle relasjoner. Et av eksemplene på denne retorikken er fra så sent som i november 2015, da leder av Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy uttaler til vl.no: «Det er ingen tvil om at homofilispørsmålet er en økumenisk verkebyll, og kommer til å være det i mange år fremover». Hvordan kan en kirkelig leder omtale kampen for likeverdig kjærlighet som en «verkebyll»? Det dypt menneskelig usømmelige ved denne retorikken ble tydeliggjort for meg av en skeiv pensjonert kirkelige ansatt da han sa: «Det verste er at min kjærlighet blir omtalt som en «sak»». Hvordan hadde heterofile opplevd det om skeive teologisk lærde hadde tatt seg friheten til å mene noe om eksistensberettigelsen av sine egne ekteskap? Kanskje kan det sammenlignes med hvordan det kan være for et menneske med mørk hudfarge å erfare at både rasistens og antirasistens stemme vektes likt og at antirasistisk kamp forstås som en «sak»?
- FØLG DEBATTEN: og
De konservative er ikke en sårbar minoritet
Etter Åpen folkekirkes seier ved fjorårets kirkevalg er de konservative kommet i mindretall på Kirkemøtet. Nå er de plutselig blitt opptatt av minoritetsvern. Men de konservative var ikke opptatt av minoritetens ve og vel da de selv var majoritet. Snarere brukte de denne makten til aktivt å diskriminere skeive i kirkelige tilsettingsprosesser, ordinasjoner, samarbeid og i spørsmålet om vigsel. Denne diskrimineringen har hatt store personlige og profesjonelle kostnader for mange skeive. Og den er svært nær i tid. En del av den kirkeskapte retorikken som må utfordres er forestillingen om at det nå er de konservative som utgjør en sårbar minoritet som må beskyttes. Det er de ikke. De som trenger vern og oppreisning etter tiår på tiår med diskriminering er skeive.
Bør be skeive om tilgivelse
I lys av den flyktningpolitikken som nå føres trenger det norske sivilsamfunnet aktører som taler tydelig om menneskeverd og diskriminering. Midt opp i mine egne hektiske forberedelser kan jeg ikke la være å drømme andre drømmer enn dem om mitt eget bryllup – nemlig drømmer om rettferdighet, sannhet og om å holde fast på alles like menneskeverd. Slik tatere og samer har fått en offentlig bønn om tilgivelse fra Kirkemøtet, må også skeive få det. En måte å virkeliggjøre en slik bønn, vil være at Kirkemøtes vedtar at enhver vigsel i Den norske kirke skal skje etter ordninger som er tilgjengelig for både heterofile og skeive.
- HØR Ytring på radio her, eller søndager på P2 kl. 11.03.
