Torbjørn Røe Isaksen er visstnok så bekymret, at han trekker frem en av Høyres spinn-favoritter: Alt var bedre under Jens Stoltenberg.
Akkurat der har han et poeng. Mye var bedre under den rødgrønne regjeringen, også når det gjaldt håndteringen av EØS-avtalen.
Vi sto opp for EØS. Vi sikret at det norske regelverket var i samsvar med det europeiske regelverket, så bedrifter, arbeidsfolk, studenter og reisende hadde like rettigheter og rettsbeskyttelse.
Vi sto opp for norske interesser. Vi sikret at Norge fikk beholde hjemfallsretten til vannkraften. Ordnet et nytt regime for differensiert arbeidsgiveravgift. Påvirket haugevis med EU-beslutninger knyttet til energi, miljø, velferd og distriktspolitikk. Tok aktivt tak i utfordringene med sosial dumping gjennom to omfattende og konkrete handlingsplaner. Videreutviklet samarbeidet på justisområdet og innen utenriks- og sikkerhetspolitikken.
En bærebjelke for Norge
Under Solberg-regjeringen har Arbeiderpartiet videreført sin langvarige og bredt forankrede støtte til EØS-avtalen. Dette handler om en bærebjelke i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi kan være uenige om en del i dette landet. Men vi samles tradisjonelt på tvers av blokkene for å sikre videreføringen av livsviktige avtaler for nasjonen. Vi driver ikke spill med slikt.
For Røe Isaksen er det ikke så nøye med det siste. Han sitter i departementet sitt og er travelt opptatt med å gi sine formaninger om hvordan Arbeiderpartiet bør ordne opp med den uroen som knytter seg til deler av EØS-avtalen i fagbevegelsen. Uke etter uke er han ute med sin oppfatning om at Arbeiderpartiet ikke er hva det var, og at han frykter for EØS-avtalens fremtid.
Næringsministeren bør legge slike lettvintheter til side og gjøre jobben sin. Han kan være trygg på at vi i Arbeiderpartiet gjør vår.
Arbeiderpartiet ledet arbeidet med å forhandle frem EØS-avtalen i første halvdel av 1990-tallet og sikret et bredt flertall for avtalen i Stortinget. Det flertallet har holdt seg ved hvert valg siden 1993. Jeg deltok selv i EØS-forhandlingene gjennom flere år, kjenner avtalen godt og er en sterkt forsvarer den. Samtidig forsvarer jeg Norges rett til å stå opp for våre interesser, også når vi ikke skulle være enige med EU. Det åpner nemlig avtalen for. Blind enighet, som synes å være Røe Isaksens modell, er ikke vår.
EØS-avtalen sikrer oss likebehandling og fri adgang til markeder som mottar nær 80 prosent av vår eksport. Den store Europa-utredningen, igangsatt av den rødgrønne regjeringen, viste i 2012 hvilke omfattende fordeler Norge har av EØS-samarbeidet, på nærmest alle samfunnsområder.
Livsviktig for norske bedrifter
Avtalen dekker langt mer enn den frihandelsavtalen vi inngikk i 1973. Den har en helt annet forpliktelse til likebehandling og gjør det mulig å nå andre viktige mål sammen, som innen forskning og utdanning, eller i kampen mot organisert kriminalitet eller felles innsats for å nå våre klimamål.
Avtalen er viktig når det er handelspolitisk godvær, og enda viktigere når det brygger opp til uvær. Som nå, med straffetiltak begge veier mellom de store aktørene USA, Kina og EU. Da er EØS-avtalens beskyttelse livsviktig for norske bedrifter.
Nettopp fordi EØS er så avgjørende for Norge er det viktig å ta de krevende sidene ved avtalen på alvor. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet. Jeg diskuterer ofte disse utfordringene med dem som berøres mest; norske arbeidsfolk som er bekymret for om de kan beholde norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge, folk som jobber i bransjer som opplever uregulert bruk av innleie og i noen tilfeller halv og helkriminelle forhold.
En uro, som blant annet sprer seg i Fellesforbundet, det største industriforbundet på arbeidstakersiden, er at lavtlønnet arbeidskraft fra EU skal utkonkurrere norske arbeidstakere. Det siste vedtaket i Tariffnemda, i tråd med hva EFTAs overvåkningsorgan ESA har bestemt, avviste at norske arbeidsgivere må betale for reise, kost og losji for arbeidstakere som reiser fra utlandet til Norge. Fellesforbundet frykter for at det skal favorisere arbeidskraft utenfra.
Dette er en utfordring for vårt arbeidsliv. Norske domstoler hadde i utgangspunktet bestemt at reiser, kost og losji utenfra skulle betales av arbeidsgiver. Domstolen mente at dette var en del av den norske arbeidslivsmodellen. Så ble denne forståelsen utfordret fra NHO og arbeidsgiversiden.
Gjør noe, ikke bare snakk
Røe Isaksen strekker seg så langt som å si til DN at «man må være forsiktig i saker som i verste fall kan true hele EØS-avtalen». Nettopp. Man bør være forsiktig med det. Og Høyres næringsminister burde ha vært i så tett dialog med partene at han i klartekst fikk formidlet det i forkant, ikke på etterskudd.
Røe Isaksen har mer klokskap å formidle: «Det er viktig at regjeringen svarer med nye tiltak og ny kraft mot arbeidslivskriminalitet og uakseptable forhold i arbeidslivet», sier han. Ja, det er viktig – så viktig at han burde gjøre noe med det, ikke bare snakke om det.
Det finnes et stort handlingsrom for norsk politikk, også med EØS-avtalen. Se bare på de 30 EØS-landene, de er ganske så ulike i både organisering og grunnleggende sosiale og økonomiske forhold, det felles regelverket til tross. Handlingsrommet finnes i retning høyre under en H/Frp/V-regjering, som det fantes i rødgrønn retning da vi regjerte fra 2005 til 2013.
Derfor er det langt viktigere for hverdagen på norske arbeidsplasser hvem som styrer i Norge, enn hva som vedtas i Brussel.
Røe Isaksen og hans kolleger burde bruke tiden sin på å få orden i norsk arbeidsliv, en langt mer aktiv næringspolitikk som kunne få investeringene opp, handelsunderskuddet fra Fastlands-Norge snudd og eksporten økt.
Men det skjer neppe, før vi får muligheten til å skaffe landet en ny regjering, senest i 2021.
