Ikke noe menneske vil vel i dag si at NRK er «arbeiderpartivennlig», i den forstand Carl I. Hagen anklaget statsinstitusjonen for i 1970-og 80-årene.
Den gang kunne man med en viss rett si at nyhetsdekningen og samfunnsprogrammene var om ikke direkte Ap-vennlige, så i hvert fall godt konforme med det fordums regjeringsparti og dets måte å se verden på. Kringkastingssjefer som Bjartmar Gjerde og Einar Førde borget for den tette forbindelsen mellom statskringkastingen og landets største parti. Det var bare å konsultere listene over ansatte på Marienlyst, så fremkom dette tydelig. NRKs journalister kom fra A-pressen, kringkastingssjefens rådgivere fra partiet, selvfølgelig gjorde de det.
Ikke sjelden kunne man formelig føle den tette forbindelsen mellom Arbeiderbladet på Youngstorget og nyhetsavdelingen på Marienlyst. Da jeg selv presenterte tredje og siste bind av NRKs historie i 1999, var det denne forbindelse som interesserte NRKs egne journalister og gjorde dem nysgjerrige.
Hvordan ville historikeren dokumentere det de selv anså som opplagt – at det eksisterte en slik nær forbindelse mellom dem selv og Ap? Stor var skuffelsen da det viste seg at dette ikke spilte særlig rolle i historikerens bok om nåtiden. «I NRKs historie spiller den slags en viktigere rolle i 1930-årene enn nå», kunne jeg forklare. «Se i første bind av historieverket, så vil dere forstå.» Jo, jo, men at anklager om partitilhørighet og slikt spilte en større rolle før, betød vel ikke at det gikk lydløst for seg i dag?
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Ikke lenger aktuell anklage
Men det gjør det nok, historisk sett. I 1999 som i dag. «ARK»-anklagene har nok alltid hengt over institusjonen NRK, men de hang tettere og tyngre før. I dag er de jo nærmest florlette, de klager som av og til høres om partitilhørighet, med tilhørende tendens til radikalisme og venstrevri.
Og det er rimelig slik. For ser vi bredt på dette, er det jo klart at hele medielandskapet har endret seg, politisk sett, siden 1970-tallet. NRKs plassering er blitt tilsvarende forandret. «ARK»-anklagen er ikke lenger aktuell.
LES OGSÅ: Derfor er NRK fortsatt ARK
Situasjonen er annerledes i dag
To forhold, minst, har rokket ved tidligere vilkår og gjort situasjonen annerledes.
For det første at pressen, som NRK naturlig rekrutterer sine medarbeidere fra, nå er løsrevet fra partiene. Avisene er ikke lenger talerør for politiske grupperinger, ikke engang bærere av en partitendens. De er blitt uavhengige.
Selv om vi instinktivt forstår at Aftenposten er et konservativt blad, og Stavanger Aftenblad eller Dagbladet mer radikalt, er det ikke lenger Høyre og Venstre som bestemmer den redaksjonelle linjen.
Heller ikke gamle Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen, er partitro på samme måten som før. Amedia, som eierne nå heter, tar også etter oppkjøp hånd om landets tidligere høyrepresse. Så det skulle bare mangle.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
For det annet er det blitt konkurranse på det norske kringkastingsmarkedet.
Omtrent samtidig med at pressen reorienterte seg, måtte radio og TV til pers som elskere av tevling, som Førde sa. I stedet for én trygg statsaktør, har vi fått mange. Det fordums enerettsbeskyttede NRK må kjempe seg plass i et åpent marked for å slåss daglig med private konkurrenter.
Med ulike mål, riktig nok: De private slåss for å sikre profitten, NRK for å bevare den offentlige lisensfordelen. Men like fullt er kampen hard.
NRK står for en viss radikalisme
Dette har medført en forandring i medielandskapet som har gitt «venstrevri» et nytt innhold, og gjort anklagen om å virke som «ARK» helt annerledes.
Vel kan vi alle instinktivt forstå at institusjonen NRK står for en viss radikalisme, noe vil si en liberal forståelse av samfunnet, og at den ved å strekke seg etter unge publikummere lett kommer på kant med eldre. Men retningslinjene, for ikke å snakke om bestemmelsene i den såkalte NRK-plakaten, tilsier at det ikke er aktuelt med noen partimessig venstrevri når det gjelder programinnhold og tendens.
Eierskap og finansiering kan nok skape kontroverser, men personomtaler med temavalg eller samfunnstendens er ikke partibundet i noen A-retning.
Kan man likevel se en tendens?
Men en tendens kan man vel se – om den ikke lenger er partipolitisk?
Ja visst. Nyhetsdekningen og det politiske spill i NRK følger et visst mønster, også i de frie mediers tid, en måte å se verden på, som merkes av publikum. Denne måten er journalismen. Journalisme da forstått som det særegne verdisett som er underliggende for journalistisk virksomhet.
Dette verdimønsteret er plettfritt saklig, i den forstand at det er delt av alle – aviser, radio, tv. Likhet er grunnverdien. Lik fordeling av goder, lik belastning av nødvendige onder, motstand mot forskjell i alle forhold. Likestilling i alle saker. Dette gjelder uavkortet – mellom mennesker, kjønn, kommuner, landsdeler, stater.
Enhver forskjell fremstår som en urettferdighet og kan slås ned på, enhver ulikhet blir som et onde. Forskjellene fremkommer ofte ved statistiske utregningsmetoder, med aktører utregnet i brøker – tre av fire kommuner, seks av ti nordmenn, halvparten av alle land i NATO-alliansen, og så videre.
Den implisitte kritikk gjelder da den skjeve fordeling mellom disse. Det burde vært likhet – mellom kommuner, mennesker, land. "Men – viser en rapport som fremlegges i dag, virkeligheten er at ..." (Fremleggelsen er ikke skjedd, ideelt sett, men kommer kanskje senere?: Perfekt journalistikk, altså.)
Men hva med mangfoldet?
Men ved at den bekjemper alle forskjellene i verden med sin underliggende indignasjon, virker journalismen stikk imot et viktig overordnet prinsipp i dagens medievirksomhet. Dette prinsipp er mangfold. Mediene skal være mangfoldige, speile mangfold, spre mangfoldighet. Mangfold er faktisk målsettingen ved all mediepolitikk.
Men hvordan får man mangfold uten forskjeller?
Leve det frie NRK!
