For tjue år siden knakk jeg elegant ned i telemarkssving og danset nedover bakkene. Nå har alderen endret formen, men jeg står fremdeles på ski. I en stolheis sammen med en snøbrettkjører spurte jeg hvordan det var mulig å holde balansen med beina bundet fast til et brett. Bak masker og glass, kom svaret: - Faren min har akkurat kjøpt seg brett. Det er bare å gjøre sånn! Gutten gjør en rask og ukjent bevegelse.
Vi stiger jevnt i høyde, avstanden til fast grunn under beina øker. Mens vi kommer nærmere himmelen, forsøker jeg å forstå bretteknikken uten hell. På toppen av bakken skilles veiene våre og jeg konstaterer at jeg kunne vært mora hans.
De nye modellene
Nylig undersøkte jeg hvilken mobiltelefon jeg skulle kjøpe. Mens jeg står i butikken og klemmer på de ulike modellene, forklarer ekspeditøren meg om piksler, gigabyte, oppløsning og Multi–Touch. - Denne bruker bestefaren min. Du trenger ikke kamera lengre, sier han og får meg til å føle meg som bestemora hans. - Men hvordan får jeg i gang en ny telefon? - Det er enkelt, du gjør bare sånn, sier han og forteller meg om nytt simkort, konfigurering, Appel ID, Touch ID, Nøkkelring og sikkerhetskopi.
Jeg har for lengst innsett at dette vil jeg aldri klare og hva var passordet? Jeg er av den sorten som ikke bør sendes hjem fra butikken med ledninger, plugger, bruksanvisninger, brukernavn, passord og ID. Jeg har for mange fra før, var det stor eller liten bokstav og hvilket tall var det jeg brukte sist?
Bare å bytte bank?
Her om dagen byttet jeg bank. Den nye banken min sa at prosessen var enkel, de skulle ordne alt. For en som hater purring og inkassovarsel, var jeg skeptisk. Du gjør bare sånn! Mens jeg baler med avtalegiro, enda et nytt passord, en ny brikke og nye koder, mister jeg oversikten. Hvor ble det av husleia, telefon- og strømregningen? Svett og sint ringer jeg kundesenteret. - Det er bare å gjøre sånn! Hun er trønder, mild og overbevisende. Jeg ber en stille bønn om at hun ikke legger på før jeg har rukket å betale husleia. For min del er det ikke sannsynlig at det «bare er å gjøre sånn». Oppskriften om å bare trykke på bytt bank-knappen, ble for komplisert for meg.
Passord og brukernavn
Mitt siste innkjøp var en Mac. I butikken sa jeg at jeg måtte ha hjelp til å få den i gang.
- Nei, det er såre enkelt, du gjør bare sånn! sa de og viste meg noen tastetrykk. Jeg bar maskinen hjem og rørte den ikke før kompetente slektninger rykket inn og sprettet esken. Skjelvende og lettere nervøs bladde jeg i brukermanualen. Fra et par meters hold registrerte jeg mapper, strukturer og programmer. Stadig skulle passord og brukernavn bekreftes, uten at jeg kunne huske å ha opprettet et. Bare én ting var sikkert den kvelden – det var ikke bare å gjøre sånn.
Unyttig og inkompetent?
Elektronikk er blitt en utfordring som henter fram det verste i meg. Når passordet ikke fungerer, og brukermanualene ikke gir mening, føler jeg meg unyttig og inkompetent. Mens jeg blir eldre, utvikles teknologien, vi får flere apper og enda flere passord og brukernavn. DAB-radioen har fjernkontroll og en trettisiders bruksanvisning for å få stilt inn vekkerklokka. I butikken rynker betjeningen pannen og sier «det er bare å gjøre sånn!» Men jeg er født i en analog tid med et hode som ikke er tilpasset til en digital verden.
Min trøst er at det blir flere enn meg med tekniske begrensninger i tiden som kommer. Imens famler jeg i mørke etter en fjernkontroll for å stille inn alarmen på DAB-radioen. For i morgen skal jeg ut å fly. Billett, boardingkort, kvitteringer og bekreftelser på reisen ligger på sms og e-post. Likevel har jeg tatt ut dobbel papirkopi. For – det er bare sånn!
