I november eksploderte nyheten om en fabrikkbrann i Bangladesh som kostet 112 menneskeliv. Samtidig kom rapporter om umenneskelige forhold for tekstilarbeidere i både Kambodsja og Bangladesh. For den svenske giganten H&M kunne rapporten knapt kommet på et mindre beleilig tidspunkt; rett etter lanseringen av sesongens designsamarbeid med Maison Martin Margiela, hvor sentrale motepersonligheter hadde blitt fløyet til lanseringen i New York.
LES: H&M offentliggjør leverandørlistene sine
Skamfulle
Som de fleste andre eksplosjoner, etterlot nyheten seg en lammende stillhet. Ikke bare hos fashionistaene, som så vidt hadde pakket ut den eksklusive forhåndsshoppingen før «bomben» smalt, men i størsteparten av moteindustrien. Hvorfor? Det handler riktignok om annonsekroner, gjensidig velvilje og kollegiale samarbeid, men også om å la tvilen komme tiltalte til gode.
Var det virkelig så enkelt å holde oversikt over arbeidsforholdene hos underleverandørene som avisbøddelen skulle ha det til? Hadde i så fall alle verdens H&M-kunder blod på hendene? Stillheten strakte seg også til grisgrendte strøk hvor nettshopping for lengst har erstattet den gode, gamle postordrekatalogen. H&M er rett og slett så tydelig plantet i vår skandinaviske stilbevissthet og identitet at vi følte både skuffelse og skam.
LES: Statsråden ber H&M skjerpe seg
Ukontroversiell arena
Mens stormen raste som verst, arrangerte H&M pressevisning for våren 2013, og Framtiden i Våre Hender banket på med kampklare kameraer. Selv om det kan ha virket mot sin hensikt, kan man ikke klandre ledelsen for at de ikke åpnet. Pressevisninger er en ukontroversiell arena der moteredaktører, stylister og journalister kan flykte fra hverdagen en liten halvtime mens de planlegger neste sesong, selv om cupcakene hadde en underlig bismak den dagen. Det er den uthengtes lodd at alt som smaker av selvforsvar og -rettferd bare forsterker skepsisen.
LES: – Motebransjen svelger glamouragnet til H&M
Da er det kanskje bedre å håpe på at publikum husker de gode grepene den mistenkte har tatt tidligere; i H&Ms tilfelle spesialkolleksjoner som Fashion Against AIDS og Conscious Collection, utstrakt bruk av økologisk bomull, samarbeid med UNICEF og nå WWF om en ny vannstrategi. Siste skudd på den svenske stammen er et initiativ til innsamling av brukte klær. Jeg kan ikke huske at de andre kjedene har tatt tilsvarende skritt for å bidra til mindre forurensning og global lidelse. Blir fallhøyden desto større fordi H&M faktisk prøver? Janteloven kan anta de merkeligste former.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Flere kommer etter
Nå har den svenske motekjempen offentliggjort leverandørlistene sine. Om det er et lite skritt for menneskeheten, er det langt fra ubetydelig. Selv om det skjer etter innstendig press, ikke minst via den Framtiden-initierte kampanjen «Vreng kleskjedene», og i høyeste grad gagner kjeden selv, er det et babyskritt i riktig retning som forhåpentligvis vil ha ringvirkninger. Varner, den største aktøren på det norske klesmarkedet med Bik Bok, Cubus, Dressmann og Volt under vingen, har lovet å komme etter i løpet av april. Moods of Norway, som først tviholdt på retten til å tie, godtar nå offentlig innsyn. Riktignok etter at gründeren av sportskjeden Stormberg, som har hatt åpne lister siden 2005, gikk ut i media og fnyste høylytt av hemmelighetskremmeriet.
Så er det bare å vente på at de andre kjedene tar til fornuft. To av de heteste – Zara og Mango – har så vidt meg bekjent aldri latt som de prøver å forandre noe som helst. Er det da fair at de slipper desto billigere unna? Kan det ha sammenheng med at de, i motsetning til de fleste kjedene som dominerer Norge, ikke er skandinaviske, og derfor hevet over våre tilsynelatende strenge moralske kriterier? I januar brant det igjen i Bangladesh; denne gang var Zara en av oppdragsgiverne. Brannen krevde heldigvis «bare» syv dødsofre, men det er syv for mye og understreker nok en gang at affære må tas. Hvordan kan vi la dette fortsette?
Maktesløse?
En faktor er at vi, som bor i verdens rikeste land, ikke er villige til å betale det klærne egentlig koster. Som forbrukere er nordmenn på autopilot, og de første til å argumentere med at våre handlingsmønstre er «en dråpe i havet» når vi blir stilt til veggs. Vi er flinke til å kritisere, så lenge det ikke krever at vi ofrer noen materielle privilegier. Vi sier vi føler oss maktesløse, og kanskje gjør vi det iblant.
Men også dråper i havet monner, og verdens kollektive bevissthet økes stadig – om enn i sneglefart. Større åpenhet, nye merkeordninger og sterkere fokus på kvalitet og tidløshet fremfor masseproduksjon og forgjengelighet er babyskritt vi alle kan være med på å ta. Om de største babyene – kjedene – så lærer å gå, og dét i riktig retning, er delvis opp til oss.
Anja Stang er moteansvarlig i magasinet Stella og har skrevet en guide til etisk shopping.
