I dag åper vi Landssvikarkivet i Riksarkivet for allmennheten.
I arkivet er det samlet vel 90 000 landssviksaker og 350 krigsforbrytersaker. Det utgjør cirka 1200 hyllemeter, og er en samling av rettsdokumenter fra alle landets politikamre. Sakene gjelder politietterforskning og rettsforfølgelse av nordmenn som var mistenkt for å ha støttet okkupasjonsmakten i perioden 1940–1945. Om lag 20 000 personer fikk dom. I underkant av 29 000 fikk straffereaksjon i form av forelegg.
En arbeidsgruppe som har vurdert innsyn og taushetsplikt i arkivmateriale knyttet til 2. verdenskrig anbefalte i april 2014 at Landssvikarkivet som hovedregel åpnes for offentlig innsyn i 2015.
Strid kunne vært unngått
Arbeidsgruppen la vekt på blant annet følgende forhold:
- I 2015 er det 75 år siden Tyskland okkuperte Norge, og det er 70 år siden frigjøringen.
- Arkivene har en helt spesiell interesse som kilder til en viktig periode vår historie.
- Åpne kilder har stor betydning for en opplyst og informert debatt om vanskelige historiske tema.
- Mange personopplysninger fra krigstiden er kjent gjennom bokutgivelser og andre publikasjoner om 2. verdenskrig og rettsoppgjøret.
Åpne kilder er et botemiddel mot feilaktige opplysninger og spekulasjoner, og et virkemiddel for opplyst og informert debatt om vanskelige historiske tema, som krigs- og okkupasjonstiden inneholder så mange av.
Vi har flere eksempler på strid rundt bokutgivelser som følge av uklar kildesituasjon og kildebruk. Disse kunne trolig ha vært unngått dersom kildene var lettere tilgjengelig for dem som hadde behov for dem.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
En viktig del av felles historie
I de snart 70 år som er gått siden frigjøringen, har personvernet blitt tillagt betydelig vekt ved vurderingen av spørsmål om innsyn i blant annet Landssvikarkivet. Riksarkivaren har forlenget den alminnelige taushetsplikten i mange av sakene. Tusenvis av berørte enkeltpersoner er dermed blitt vernet mot at deres fortid er blitt offentlig eksponert i større grad enn de selv har ønsket. Landssvikarkivet har likevel vært tilgjengelig og blitt stilt til rådighet for forskere og studenter, offentlige granskingsutvalg og andre slik forvaltningsloven åpner for.
Arkivet har vært mye brukt av forskere. Det er også̊ blitt gitt utstrakt partsinnsyn. Allmennheten har likevel ikke selv hatt direkte adgang til sentral og viktig dokumentasjon om hvordan Norge håndterte rettsoppgjøret etter krigen. Kildene fra okkupasjonstiden er en svært viktig del av det norske samfunnets felles historie. Med krigen på god avstand blir dette en stadig tydeligere dimensjon ved materialet.
En videre forlengelse av taushetsplikten vil i praksis innebære en favorisering av profesjonelle forskere, fordi det bare er disse som blir innvilget tilgang til taushetsbelagt materiale. Men journalisten kan være en like viktig historieformidler som forskeren. Derfor kan det virke urimelig å bruke en manglende formell akademisk kompetanse eller annerledes formidlingsmåte som begrunnelse for å gjøre kildene mindre tilgjengelig for denne type bruk.
Vil kunne virke urimelig
Et tredje forhold som tilsier større åpenhet, er den rikholdige og vedvarende strømmen av bokutgivelser og andre publikasjoner om krigen. Svært mye må nå sies å være allment kjent eller tilgjengelig, slik at behovet for å skjerme arkivopplysninger er tilsvarende redusert.
Ytterligere et argument er at forlengelse av taushetsplikten er basert på skjønn. Desto mer forlengelse, desto mer skjønn. Dermed blir det også̊ mindre forutsigbarhet og større rom for forskjellsbehandling av arkivbrukerne. Dette unngår man ved i større grad å frigi arkivene.
For de enkeltpersonene sakene direkte gjelder og som fortsatt er i live, vil det kunne virke urimelig at gamle sår skal rippes opp igjen. Noen av deres slektninger vil kunne føle det på samme måte. Riksarkivaren mener at dette ikke bør tillegges avgjørende vekt og føre til ytterligere forlengelse av taushetsplikten. De det gjelder har allerede nytt godt av en beskyttelse som går ut over den tid lovverket i utgangspunktet fastsetter.
Må henvende seg direkte for bistand
Riksarkivaren vil fortsatt gjøre unntak for innsyn i opplysninger som må skjermes av særlig framtredende personvernhensyn. Enkelte saker kan inneholde personopplysninger yngre enn 60 år, som fortsatt må regnes som sensitive i henhold til personopplysningsloven. Andre saker kan inneholde opplysninger om adopsjon, barnevern eller tung psykiatri hvor taushetsplikt fortsatt gjelder ut fra særlovginingen eller etter at Riksarkivaren har gjort en vurdering og forlenget taushetspliktens lengde med hjemmel i forvaltningslovforskriften § 11.
Publikum har, når landssvikarkivet åpnes i januar 2015, ikke adgang til Riksarkivets database eller andre innganger til Landssvikarkivet. Den som ønsker innsyn i en mulig sak, må henvende seg skriftlig til Riksarkivet for å få bistand.
Viktig å ivareta personvernet
For Arkivverket er det grunnleggende viktig å ivareta personvernet og hindre at personsensitiv informasjon slippes ut uten en tilstrekkelig god begrunnelse.
Men det må̊ legges vekt på at lovgiver har satt den alminnelige taushetsplikt til 60 år, og personvernbestemmelsene må̊ ikke praktiseres i strid med alminnelige prinsipper om åpenhet og om tilgang til informasjon om spørsmål som er viktige for samfunnet.
For landssviksakene har dette fått økende aktualitet etter som tiden har gått. De personvernhensyn som gjør seg gjeldende i dag er ikke av en slik karakter eller av en slik vekt at de kan oppveie hensynet til ytrings- og informasjonsfrihet, tilgangen til historisk kildemateriale og verdien av opplyst offentlig debatt.
