Staten gjør seg usynlig

Folk er sinte på regjeringen.

Det er i og for seg ikke noe nytt, men akkurat disse sinte menneskene har fortalt akkurat hvor sinte de er gjennom et rekordhøyt antall høringssvar. Over 3000 menn og kvinner har satt seg til tastaturet for å si at de er mot regjeringens forslag til endring av offentlighetsloven.

Det dreier seg om endringene som vil gjøre at offentlige institusjoner kan skjule det når de journalfører interne dokumenter. Sagt på en annen måte: De kan late som om interne dokumenter ikke finnes.

Du og jeg har som regel ikke krav på innsyn i såkalte organinterne dokumenter. Noen av disse dokumentene kan beskrive hva som har skjedd før offentlige institusjoner bestemmer seg for hva de skal gjøre. Andre kan belyse hva slags informasjon de samme institusjonene har lagt til grunn for avgjørelsene sine.

Men selv om vi ikke har tilgang til dem, vil disse opplysningene ganske ofte være ført opp i en offentlig postliste, eller en journal. De har en tittel og en dato, sånne ting. Dermed vet vi at en prosess har funnet sted. Vi kan be om å få se dokumentene som handler om denne prosessen, selv om de noen ganger likevel vil bli holdt tilbake.

Dette kan være nok til at journalister begynner å grave, og til at de kanskje kan finne ut at det har skjedd noe kritikkverdig.

Da Bergens Tidende avslørte omfattende og skjult bruk av glattceller i norske fengsler, var det blant annet gjennom iherdig leting i offentlige journaler.

Det er derfor Tron Strand, leder i Pressens offentlighetsutvalg, har kalt forslaget for «et sjokk». Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening sier at forslaget bør «bekymre alle som er opptatt av åpenhet og tillit i det norske samfunnet».

Harde ord. Men hva sier statsråden?

I svaret til et spørsmål fra Høyres Tage Pettersen sier justisminister Emilie Enger Mehl at forandringene som er foreslått faktisk vil styrke retten til innsyn. Og at det utover dette ikke innebærer noen endring for medier som vil se nærmere på hva maktens institusjoner driver med.

Unnskyld, hva? «Et sjokk» er egentlig «ingen endring»? Mindre innsyn er egentlig mer innsyn? Hva er det som skjer?

Men det er mulig å forstå Justisdepartementets tenkning her. Saken er at det i dag er helt frivillig å journalføre de organinterne dokumentene, slik at de dukker opp i postlisten.

Med andre ord er det allerede mange prosesser som finner sted uten at presse og publikum vet om dem, fordi verken dokumentet eller journalføringen av dokumentet dukker opp når man titter i postlistene på nett.

Departementet ønsker at flere av disse dokumentene skal arkiveres, og ikke bare bli liggende hos de ansatte. Tanken er at det er bedre for alle at trinnene i en prosess er arkivert, enn at de ikke er det. Da vil det være mulig å få bedre oversikt over hva som har skjedd i ettertid. Hvis du er innenfor apparatet, vel å merke.

De positive konsekvensene, ifølge departementet, vil være at når det arkiveres mer, vil det være flere dokumenter å vurdere innsyn i når presse og publikum ber om innsyn i en sak de har fått kjennskap til på den ene eller den andre måten. Mindre åpenhet betyr mer åpenhet.

Det er gode grunner til at de organinterne dokumentene ikke er tilgjengelige for hvem som helst. Det har å gjøre med at det skal være mulig å ha åpne og sikkert iblant steile diskusjoner blant de som skal fatte vedtak i vanskelige saker. Det er ikke ideelt at ansatte stadig vekk diskuterer på telefon, fordi de frykter at det de skriver i en e-post, kan havne i mediene.

Så tanken er at de må få ha disse samtalene seg imellom, uten å føle seg overvåket. Og så, når vedtaket er fattet og konklusjonen nådd, skal det ikke være tvil om hva som faktisk er konklusjonen.

Bekymringen er at de ansatte i forvaltningen skal legge bånd på seg og ikke si det de egentlig mener hvis de tror det kan bli offentlig kjent, og at innsikt i bråkete interne prosesser vil føre til at folk på utsiden opplever at et vedtak ikke står på stødig grunn.

Det nye er at Justisdepartementet mener at disse hensynene må tas ikke bare når det gjelder innholdet i dokumentene, men også den kjensgjerning at dokumentet finnes. Derfor vil de gi ansatte muligheten til å holde dokumenter de arkiverer, vekk fra postlistene.

Etter en vår og sommer der det allerede har blitt skrevet mangt og mye om den dalende tilliten til norske politikere, er det kanskje ikke overraskende at noen av høringssvarene kommer fra mistroiske menn og kvinner som tror at regjeringen bare prøver å skjule sine egne korrupte gjerninger.

Det ligger nok ikke slike mørke mål bak lovforslaget. Men det graver en dyp fallgruve. Hvis normen er at både interne dokumenter og kjennskapen til dem skal være hemmelig, kan det være fristende å klassifisere dokumenter som «interne», og dermed få dem til å forsvinne.

Det har da også kommet tunge innvendinger kommer fra juridiske institusjoner, fra pressen, fra akademia og fra organisasjonene som skal passe på dine og mine interesser i møte med staten.

Sivilombud Hanne Harlem har spurt om hvordan departementet kan være så sikre på at kunnskapen om at et dokument overhodet eksisterer, gjør at de ansatte vegrer seg for å skrive det de egentlig mener i e-postutvekslinger med hverandre.

Skattedirektoratet skriver at de ikke kan se at ønsket om arbeidsro i institusjonene veier så tungt at det rettferdiggjør at de som står utenfor, ikke skal få tilgang til journalføringen.

Fra Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo har tre professorer og syv førsteamanuenser undertegnet et langt skriv som feller en hard dom over lovforslaget. De mener at forslaget er «i konflikt med sentrale demokratiske og konstitusjonelle verdier», og at det «ikke bør fremmes eller vedtas, verken i sin nåværende form eller i en bearbeidet form».

De peker på at forslaget vil kunne skape problemer både for Stortinget, som må kunne følge med på det regjeringen driver med, og for enkeltpersoner som ligger i konflikt med det offentlige, og som trenger dokumentasjon i disse sakene.

Et alternativ kunne jo være å jobbe med en holdningsendring i stedet med en lovendring. Å si at de som jobber i forvaltningen må bli bitte litt tøffere. Ikke så mye. Ikke i den grad at de kastes til ulvene når noen er misfornøyd med noe de har gjort. Men såpass at de tåler at det finnes spor etter avgjørelsene de har tatt, de som påvirker livet til andre mennesker.