Enda en gang kommer det en melding. Med hånlige ord står det at jeg er en tyv, at barna skal tas av barnevernet og at jeg er en dårlig mor, og du latterliggjør meg. Med en falsk profil forsøker du, lille prins, å ta tilbake sosial kontroll. Du tenker, helt naturlig, at jeg vil la meg påvirke slik som alle som er oppdratt til å være tjenerinner og tenke ære og skam først.
Pappa er tørst, mamma skal hente vann
Det ser så harmløst ut. Det er jo bare tomme trusler. Ingenting om vold, ingen trussel om drap – bare en trussel om at om jeg ikke føyer meg inn i rekken over de tause og smilende tjenerinnene, skal jeg stå igjen i skam. Uten ære og uten barna mine. Det er ikke nok til at politiet åpner etterforskning, men det er nok til at enhver liten tjenerinne vet hva som forventes av henne: Taushet. Føyelighet. La meg snakke om hvordan små tjenerinner oppdras i dagens Norge.
Jeg vet at mammaen og pappaen din tror de gjør det som er rett. Når du vesle jente, fra du er bitte liten, lærer deg at om pappa er tørst, er det du eller mamma som skal hente vann. Hver gang du kommer rett hjem fra skolen, vet du at det er forventet av deg at du hjelper mamma med husoppgaver. Inne i hodet ditt tenker du kanskje at du kunne ønske å si ja til venninnene på skolen når de spør om du skal være med og «henge», men du vet at det er forskjell mellom deg og dem.
Uten ære er uten verdi
Skolen ja. Det lille pustehullet i dagen der du kan innbille deg at du er som de andre. Der du kan le sammen med de andre, smugkikke på gutter sammen med de andre og der du kan drømme om at du vil bli hårdesigner, makeupartist eller bare bli skikkelig berømt Bollywood-skuespiller.
Samtidig er det på skolen du får de første signalene på at det er flere som deg. Flere tjenerinner. Når bemerkningene kommer om hvem som er dydig og «bra», og hvem som ikke er verdt å samle på, er du den første som kryper sammen inni deg. Du vet at om du ikke passer deg, er det deg de rammer neste gang.
Æren din, har du lært. Æren er alt du er verdt. Ødelegges æren din, er du uten verdi. Det vet du, for du har møtt det hjemme. Helt siden du spurte om hvorfor broren din ikke skulle vaske badet, akkurat som deg, og hvorfor du måtte plukke opp hans håndklær fra badegulvet. Helt siden du kikket ut på ham fra stuevinduet, der han spilte ball med de andre gutta mens du kuttet grønnsakene for mamma.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og NRKYtring på Twitter
Kvinnekamp gjelder ikke for deg
Du vet at fjernkontrollen ikke er din, dersom noen andre er hjemme. Du vet at skoene i gangen er ditt ansvar, du vet at du skal slå blikket ned når det kommer gjester, og du skal dydig servere dem drikke og mat, før du trekker deg tilbake i din forventede usynlighet. Sånn det sømmer seg en jente som er bærer av familiens forventning om ære og sømmelighet og verdi som fremtidig gifteklar.
Sminkedame er uaktuelt. Det vet du, for det er uttrykt til deg. Du kan bli lege, kanskje. Eller lærer. Kanskje advokat. Det gir status for familien, og det vil gi status til en fremtidig ektemann. Forutsatt at du vet din plass, selvfølgelig. Din plass som ektemake.
Selv om skolen forteller deg om kvinnekampen og likeverd, gjelder det liksom ikke for deg. Det gjelder for de andre. Du kjenner hver eneste dag at livet ditt er litt falskt. På skolen er du en norsk jente med innvandrerbakgrunn, og i det du låser deg inn hjemme, låser du deg ut av Norge.
Det er klart det former deg, det er jo hele vitsen.
Bror og søster har forskjellige regler
Lille prins, la meg snakke til deg også. Du, som vokser opp i det samme hjemmet som din mor og din søster. Du lærer fra du er bitte liten at du har en annen verdi. Når din mor spør deg med stjerner i øynene hva du vil spise. Når det kryper inn i deg en bevissthet om at din jobb, det er å være pappas stedfortreder. Ikke ute blant gutta, der kan du være deg selv. Men hjemme? Hjemme skal du og pappa serveres te.
Det føles helt naturlig for deg etter hvert, at du og din søster har forskjellige regler. Selvsagt skal du på fritidsklubben. Alle de andre gutta er jo der også. Selvsagt skal du på fotballen. Du skal bare hjemom og slenge sekken i gangen og få bagen i hånda. Bagen som er pakket for deg.
Når kommer du hjem, spør mamma. Når det passer meg, svarer du etter hvert. Ikke hvis pappa er hjemme, da svarer du skikkelig. Men når han ikke er hjemme, vet du at du er sjef.
Du kjenner også forskjellen. På skolen lærer du om de samme tingene som din søster, men du vet at det er forskjell på deg og de som bare er norske, uten noe annet land som etterstavelse. Det ligger en forventning til deg. En forventning om karriere, en forventning om å bli noen, en forventning om at du skal respekteres.
Foreldrene dine gjorde deg til en bølle
Kanskje er det vanskelig på skolen. Kanskje orker du ikke helt pappas skuffede blikk når han ser karakterkortet – men respekt, det kan du skaffe deg på andre måter. Den respekten som heter «frykt». Du kan få folk til å frykte deg litt, så får du være mer i fred. Kanskje du kan være tøffest i oppgangen på hva som gjelder for jenter? Er det du som roper til henne som har valgt å gå uten hijab? Er det du som kaster den første sten, og sørger for at venninnene ikke snakker med henne?
Lille prins, jeg har noe å fortelle deg.
En dag er du voksen. En dag vet alle, kvinner som menn, at du bare er en bølle. Du forsøker å gjemme deg bak at du er norsk med innvandrerbakgrunn, men vet du – det er ikke en unnskyldning for å være en bølle. Den dagen kommer, da du må se inn i dine foreldres øyne og vite at de har hjulpet deg til å bli en bølle, og du strever med å finne din plass i det samfunnet du vil være en del av. Det samfunnet der jenter og gutter er likestilte. Det er vanskelig å akseptere, er det ikke?
Jeg vil fortelle deg at truslene du sender meg på private meldinger med falsk profil forteller akkurat det om deg: Du er en falsk profil. Det er alt du har igjen.
Et liv på egne premisser
Vet du, den eneste grunnen til at trusler, telefonoppringninger, ryktebørsen og sladder virker, er at bøller fremdeles hersker over tjenerinner? Men stadig flere unge med innvandrerbakgrunn nekter å bli sittende fast i forestillingen som skapes om dem, og tar skrittet inn i eget liv på egne premisser. Ikke som små bortskjemte prinser og ikke som voksne kuede tjenerinner. Som hele, selvstendige mennesker med moral, etikk og holdninger til hvordan vi skaper et fellesskap for alle.
Jeg er engasjert. Jeg har barn jeg ønsker skal vokse opp i et varmt og inkluderende samfunn. Jeg vet at jeg er et forbilde for mine barn, og jeg vil være bevisst på hva slags forbilde jeg er. Jeg er ingens tjenerinne. Og jeg lar meg ikke tynes til taushet fordi små prinser ikke har klart å bli voksne menn.
Kjære voksne lille prins, du har alle muligheter. Du kan bli hva du vil og hvem du vil. Men da må hodet og holdningene dine flytte hit til Norge hvor kroppen din bor. Så må du begynne å passe på at ingen blir små prinser eller tjenerinner i din nærhet. Du vet hvor mye det ødelegger deres liv.
For egen del har jeg bestemt at du aldri får ødelegge mitt.
Les kronikken Norske feministers største svik og HØR debatten.
