Der sto de. Tusenvis av mennesker samlet til minnehøytidelighet på Gunnar Nu Hansens Plads (oppkalt etter en legendarisk sportskommentator) på Østerbro i København.
Lys, fakler, allsang og 40.000 sorgtunge sjeler. Ikke 40.000 sinte mennesker, slik en kunne forvente, udåden tatt i betraktning. To døgn tidligere hadde en ung annengenerasjonsinnvandrer med palestinske foreldre drept to uskyldige mennesker og såret flere politibetjenter.
Sorg, ikke sinne
Den unge morderen ble født i Danmark i 1992. Han startet sin kriminelle løpebane med tallrike innbrudd, slåsskamper og knivstikking allerede som tenåring. Han ble løslatt fra fengselet kort tid før han gikk til angrep på debattmøtet om ytringsfrihet og på synagogen i Krystalgade. Automatvåpenet hadde han tilsynelatende lånt fra sine våpenbrødre i en av byens gettoer. Han var etter sigende bandemedlem på vei til Syria for å kjempe for IS. Han kunne ha drept hundrevis av mennesker, dersom hans massakre hadde gått etter planen, dersom han ikke hadde blitt skutt av politiet på Nørrebro.
Til tross for muslimsk radikalisering og terrorangrep, var det altså sorg å spore i ansiktene til de frammøtte under seremonien på Gunnar Nu Hansens Plads. Sorg, og ikke sinne. Med statsminister Helle Thorning-Schmidts ord om «skulder ved skulder» sto de i et levende fellesskap av «muslimer, kristne og jøder». Fra scenen lød John Lennons Imagine, som oppfordrer folk til å forestille seg at det ikke finnes nasjoner, religioner eller privat eiendom. Men det gjør det jo.
Politisk bløff
Og sannheten er at danskene ikke står samlet. Sannheten er at vi siden Muhammed-krisen i 2006 muligens er mer splittet enn noensinne. Sannheten er at et stort mindretall godt vet at drapsmannen ikke er et unikum, at det finnes hundrevis – kanskje tusenvis – som ham, blant sinte unge menn med muslimske røtter. At de hater oss andre mer og mer, og at dette terrorangrepet kun er begynnelsen. Men danskene tør ikke tenke på det, og langt mindre si det høyt.
Det sterke danske fellesskapet er en politisk bløff, iscenesatt for å virke upolitisk. Forkledd politikk.
LES: Alt om terrorangrepet i København
Tier uten å samtykke
Det er politikk å vende det annet kinn til, ignorere faren og fortsette som før, slik statsministeren oppfordrer danskene til å gjøre. Dermed aksepterer danskene at den skjebnesvangre kombinasjonen av masseinnvandring og sjenerøs velferdsstat med tiden vil undergrave velferdsstaten selv.
Men vi tier, for manges vedkommende uten å samtykke. Hvem er vi da? Vi er ingen. Vi er alle svensker nå, det vil si multikulturalister med en ideologisk evne til å benekte eller fortie konflikter og spenninger i et samfunn på vei til indre oppløsning. Danskene er ikke lenger et folk i åndelig forstand, men en splittet masse av sorgtunge individer.
Tre tilfeldige, men anskueliggjørende, nyheter fra uka som gikk: Etter angrepet kom det fram at politiet mangler elementær skytetrening. Enhedslisten, regjeringens støtteparti, ønsker en «dialog» med IS. Og i et brev til grunnskolene i Odense (Danmarks tredje største by) anbefaler kommunen at lærerne ikke nevner islam når de snakker med elevene om hendelsene.
Ideer betyr ikke noe
Her står vi: Jihad har intet med islam å gjøre. Forestillingen om det klasseløse samfunn har ikke noe med kommunismen å gjøre. Det ariske overmennesket har intet med nazismen å gjøre. Ideer betyr ikke noe. Ideer finnes slett ikke. Historien finnes ikke. Vi finnes slett ikke.
Denne formen for moderne idioti representerer småborgerlighetens seier i den politiske konsensus og særlig blant de såkalte progressive. Vi har ytringsfrihet, men maser med å begrense den fordi den kan støte dem som kaller seg rettroende. Kunsten kan gjerne provosere, men ikke muslimer. Vi snakker gjerne om de utsatte i samfunnet, men aldri om danske jøder og deres sikkerhet. Folk på venstrefløyen er blitt mer småborgerlige enn noen andre. Karl Marx hadde snudd seg i graven dersom han visste at religionskritikk er blitt tabu blant vår tids venstreorienterte.
LES OGSÅ: «Hvem blir terrorist?»
Hva med våre røtter?
Det er multikulturalismen som har gjort oss småborgerlige. Den befaler danskene ikke å føle noe for sine egne røtter, men at vi skal føle en masse for andre folks røtter. Særlig når de slår seg ned i Danmark. Multikulturalismen er småborgerlig eller rent ut konservativ, slik som den svenske sosiologen Goran Adamson har beskrevet den (Svensk mångfaldspolitik – en kritik från vanster, 2014), fordi den forvandler individer til etnisitetens fanger.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
I historiebøkene kommer det antakelig til å stå at 14. februar 2015 var den dagen Danmark – som ellers er blitt framhevet som et «rasistisk» land fullt av «fremmedfrykt», med ett mentalt ble svensk.
Så jeg gikk nylig inn på den australske ambassadens hjemmeside med tanke på emigrasjon. Med all den blinde innvandringen, kan det snart bli nødvendig å utvandre.
Denne teksten er oversatt til norsk av redaksjonen.
