Disse fire typene har ganske forskjellig sosial bakgrunn, de har svært ulik motivasjon for å engasjere seg, de spiller ulike roller i militante grupper, og de desillusjoneres av ulike grunner. Og ikke minst – det kreves helt forskjellige forebyggingstiltak overfor disse ulike typene personer.
De ideologiske aktivistene er primært drevet av politiske og ideologiske motiver, og er ofte ressurssterke og idealistiske. De har en sterk rettferdighetssans, og kan engasjere seg på grunn av andres lidelser. De kunne lykkes på mange sosiale arenaer, men velger militant aktivisme, hvor de gjerne får roller som ledere og ideologer. De radikaliserer sine venner, og er kontaktleddet til andre militante aktivister og organisasjoner.
Medløperne er først og fremst drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og beskyttelse. De er lette å lede til deltakelse i militante aktiviteter ut fra deres behov for anerkjennelse og aksept, og de blir gjerne gradvis radikalisert som en konsekvens av (snarere enn som en årsak til) deltakelsen i gruppen og dens militante aktiviteter.
Eventyrerne involverer seg i voldelig ekstremisme først og fremst for å oppleve spenning og action. De er tiltrukket av vold, våpen, uniformer og kamp, og har fantasier om en heroisk rolle som “hellig kriger”, hvor de kan leve opp til maskuline idealer og fantasier om å være en helt.
De sosialt frustrerte har ofte en problematisk familiebakgrunn, og kan ha traumatiserende opplevelser bak seg. De har gjerne selv erfart diskriminering og sosial marginalisering. De har svak utdanning og har problemer med å få jobb. Mange av disse havner i kriminelle miljøer og gjenger, og får erfaring med vold, kriminalitet og rusmisbruk.
De er i utgangspunktet lite ideologisk orientert, men bærer på mye sinne og aggresjon som lett kan kanaliseres mot en fiende. Noen av disse blir radikalisert i fengsel, hvor de treffer personer fra ekstremistiske miljøer, for eksempel militante islamister. Ettersom de gjerne har et ønske om å legge om livet sitt, kan dette lede til en radikal religiøs omvendelse. I en militant gruppe kan de finne en rolle hvor de får anerkjennelse for sin voldelige og kriminelle kompetanse. Og det er ofte disse som utøver den mest ekstreme volden.
Kan ha trekk fra flere
Dette er fire rendyrkede idealtyper, men en konkret person kan ofte ha trekk fra flere av disse typene.
Vi kan heller ikke bruke disse profilene til å identifisere hvem som kommer til å bli voldelige ekstremister og terrorister. Men profilene kan brukes til å skreddersy forebyggende tiltak rettet mot personer som man oppdager er på vei til å bli radikalisert, og eventuelt også overfor bredere kategorier av personer i risikosonen.
Det er åpenbart at det skal helt ulike virkemidler til for å forebygge radikaliseringsprosessene hos så ulike persontyper.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Krever forskjellige forebyggingstiltak
For de ideologisk motiverte aktivistene kan det være mulig å konfrontere deres ideologi eller gå i dialog om de politiske sakene de er opptatt av. Noen av dem blir desillusjonerte fordi de innser at målet er uoppnåelig, eller at terrorisme gjør mer skade enn gavn. For å hindre at de radikaliserer andre, kan en strategi være å redusere deres muligheter for kontakt med sine potensielle tilhengere gjennom fengsling hvis de har begått lovbrudd, forvisning (f.eks. til Kyrksæterøra!) eller et jobbtilbud langt unna.
For de som først og fremst trekkes inn mot ekstremistiske grupper ut fra et behov for tilhørighet og fellesskap, kan det være mulig å tilby alternative vennenettverk og fellesskap. Denne typen personer blir også ofte desillusjonerte fordi lederne og gruppen ikke lever opp til forventningene. De opplever at lederne manipulerer dem, og at gruppen er preget av mangel på ekte lojalitet og paranoia over mulige infiltratører. En av de vanligste årsakene til at slike ungdommer trekker seg ut av ekstremistiske miljøer, er at de får seg kjæreste eller barn. De nye forpliktelsene blir sterkere enn lojaliteten til den militante gruppen.
Tilbys andre muligheter
Eventyrere og spenningssøkere kan tilbys andre muligheter enn å bli fremmedkrigere. De kan også bli desillusjonerte fordi tilværelsen som terrorist viser seg å være preget av ørkesløs venting og kjedsomhet. Motsatt kan de også får overdose av action. Det er ikke så heroisk som de trodde når bestekameraten hyler av smerte med tarmene utover bakken.
For de sosialt frustrerte og marginaliserte vil sosiale forebyggingstiltak for å integrere dem bedre i samfunnet og arbeidslivet kunne bidra til å trekke dem bort fra militante og kriminelle aktiviteter. Men for noen av disse er det en lang vei å gå for å komme tilbake til et lovlydig liv.
Når årsakene til radikaliseringen er sammensatt, må også forebyggingstiltakene være det. One size does not fit all. Her trengs skreddersøm.
