11. september 1973 satte militære kuppmakere inn jagerfly mot presidentpalasset i Chiles hovedstad Santiago. Landets president, Salvador Allende, var et av de første ofrene, og de fleste eksperter mener i dag at han valgte å ta sitt eget liv i nederlagets stund.
Etter maktovertakelsen satte kuppmakerne i verk en avsindig voldsbølge mot sine politiske motstandere. Rundt 3200 mennesker ble myrdet, av dem er 1200 aldri blitt funnet. Rundt 38 000 ble torturert. I tillegg måtte titusener av chilenere forlate landet for å unngå de militæres grusomheter. Flere av dem fant et nytt hjemland i Norge.
Først i 1990 ble diktaturet opphevet, etter at general Augusto Pinochet fikk folket mot seg i en folkeavstemning. Men det rettslige og politiske oppgjøret med regimet uteble. Og 40 år etter kuppet går de aller fleste av drapsmennene og torturistene fortsatt rundt som frie menn.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
På en stadion i Santiago
For mange nordmenn er Lillebjørn Nilsens vise om sangeren Victor Jara en følelsesmessig bauta over tragedien for 40 år siden. Mange husker fortsatt teksten i sangen: «På en stadion i Santiago står sangeren Victor Jara…»
Den folkekjære sangeren og teaterdirektøren ble arrestert på sin arbeidsplass, Teknisk universitet i Santiago, og brakt til «Chile stadion» sammen med tusener av andre. Der ble han torturert i flere dager før han ble myrdet. Hjemme satt Victor Jaras kone, Joan, og deres to små døtre og visste ingen ting om hans grusomme skjebne.
«Chile stadion» ble for noen år siden omdøpt til «Stadion Victor Jara», en viktig oppreisning for ham og andre ofre for diktaturet. Men da hadde det gamle regimet for lengst fjernet alle spor etter redslene som pågikk der i dagene etter militærkuppet.
SE OGSÅ: Kuppet i Chile
Et dypt splittet land
Den nå 84 år gamle Joan Jara og hennes døtre er blant tusener av chilenere som venter på et oppgjør med torturistene og drapsmennene. Selv om myndighetene har nedsatt ulike kommisjoner for å få frem sannheten om diktaturet, så er de aller fleste av gjerningsmennene fortsatt på frifot. Mange av de sentrale skikkelsene under militærregimet er i dag fremdeles aktive og sitter i viktige posisjoner, noen av dem som folkevalgte i parlamentet. Bare rundt 60 militære sitter fengslet – under svært liberale soningsforhold.
Fortsatt nekter mange chilenere å kritisere de militæres forbrytelser. Dette er selvsagt svært smertefullt for alle dem som fikk sine liv ødelagt av regimet. Og det pågår en stadig kamp mellom dem som ønsker sannhet, rettferdighet og oppreisning, og dem som vil legge fortiden bak seg. Det innebærer at Chile er et dypt splittet samfunn, 40 år etter militærkuppet.
LES OGSÅ: Vil ta sangfuglens mordere
«Reddet fra kommunismen»
Det er to argumenter som i første rekke blir brukt for å rettferdiggjøre militærkuppet og det brutale diktaturet i Chile. Det ene er en løgn, og det andre er en sannhet med modifikasjoner.
Det viktigste argumentet var at Salvador Allende og hans regjering var i ferd med å innføre et kommunistisk diktatur etter mønster fra Cuba. Under kuppet i 1973 hevdet de militære at de hadde avslørt en såkalt «Plan Z», som viste at Allende og hans folk forberedte et væpnet kupp og ville sette landets demokratiske institusjoner ut av spill.
Men det er aldri lagt frem noe bevis på at Allende planla å gå bort fra ikkevolds-linjen og å lede landet bort fra demokratiet, og i dag innrømmer også tidligere Pinochet-tilhengere at «Plan Z» var noe regimet fant på for å rettferdiggjøre sine handlinger.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Et økonomisk under?
Det andre viktigste argumentet for å forsvare general Augusto Pinochet og diktaturet, er den økonomiske fremgangen Chile har oppnådd de siste tiårene. Og det er et faktum at Chile har opplevd en vekst som overgår alle andre land i Latin-Amerika. Men dette er bare én side av medaljen.
De militære gjorde Chile til et paradis for investorer som ikke lot seg sjenere av fengsling, tortur og andre grove brudd på menneskerettighetene. Få land kunne by på en sterkere miks av «politisk stabilitet», naturressurser og fravær av rettigheter for arbeidstakerne. Dette gjorde mange mennesker, både chilenere og utlendinger, svært rike. Ikke minst gjaldt dette dem som investerte i gruvesektoren, der profitten var eventyrlig og sikkerheten for arbeiderne elendig. En hel verden var vitne til at 33 gruvearbeidere ble reddet ut av en kobbergruve i det nordlige Chile for snart tre år siden, men det dystre bakteppet forsvant i medieviraken.
Chile er blitt Latin-Amerikas rikeste land, men forskjellene mellom fattig og rik er enorme, og nye tall fra OECD viser at landet har noen av de største lønnsforskjellene i hele verden.
LES OGSÅ: Chile på vei ut av Pinochets skygge? av Benedicte Bull og Leiv Marsteintredet, UiO
Forsinket oppgjør?
For alle oss som hatet den brutalt utseende generalen med de mørke brillene, og som gråt for hans ofre, er situasjonen i dagens Chile tragisk å være vitne til. Men noen lyspunkter finner man. For eksempel beklaget chilensk Høyesterett nylig at rettsstaten ble satt til side under Pinochet-diktaturet. En tilsvarende beklagelse er kommet fra landets sittende president Sebastián Piñera.
Og for noen måneder siden ble åtte militære ledere tiltalt for drapet på sangeren Victor Jara. Sju av dem ble satt i varetekt, mens den antatte hovedmannen, som bor i Florida i USA fortsatt er på frifot. Nå har imidlertid Jara-familiens advokat levert inn en formell anmeldelse mot mannen, med det som skal være nye bevis for at det var han som avfyrte det dødelige skuddet. Deretter skal han ha gitt ordre til sine soldater om å pepre sangerens døde kropp med kuler.
Men som 40 års erfaring har vist: Det er langt frem til rettferdighet i Chile.
