For noen år siden var Norge det landet som hadde flest adopsjoner fra utlandet i forhold til folketallet. For ti år siden var ca. én prosent av alle barn i hvert årskull adoptert fra utlandet. Antallet har stupt med 80 prosent på ti år.
Mange barn kunne fått en ny familie gjennom adopsjon, men det forutsetter at lovverket og systemet fungerer.
LES OGSÅ: Adopsjon til barnas beste
Søkelys på barna som glemmes
Å få barn er et naturlig og sterkt ønske i de fleste parforhold. En god del par får ikke det antallet barn de ønsker seg med naturmetoden – på grunn av helse, alder eller andre faktorer.
Det finnes flere alternativer for dem som har problemer. Det vanligste er assistert befruktning («prøverør»). Langt flere lykkes med dette enn for bare ti år siden.
Teknologien forbedres stadig, og hvert år fødes det opp mot 2000 barn i Norge etter slik medisinsk bistand.
Debatten rundt ulike måter å få barn på kan være heftig. Sæddonasjon har vært brukt lenge. Det finnes mange barn i verden som har en annen biologisk far enn den som er oppgitt i fødselsattesten. Det er kommet regler som gir barnet rett til å vite om sitt biologiske opphav ved fylte 18 år. Hva med muligheten for f.eks. å kartlegge gener for å oppdage risiko for arvelige sykdommer?
Den siste tiden har det gått en debatt om eggdonasjon bør tillates, og meningene på Stortinget er delte. Er egg- og sæddonasjon noe som bør likestilles? De par siste årene har det også gått en heftig debatt om etikk knyttet til surrogati.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Vi skal ikke stikke hånda inn i det vepsebolet en debatt om prioritering i helsevesenet og medisinsk etikk fort kan bli. Men det er ikke gitt at alt som er teknisk og medisinsk mulig bør gjøres.
Diskusjonen i Norge har en tendens til å fokusere på de voksne, ufrivillig barnløse. Adopsjonsforeningene vil heller rette søkelyset på barna som glemmes – de ufrivillig foreldreløse.
LES OGSÅ: Blod er tykkere enn vann
Barn trenger familie
Våre foreningers mandat er å arbeide for barn som allerede finnes. Alle barn har rett til å vokse opp med best mulig omsorg, sosial, juridisk og økonomisk trygghet. Barn har rett til å ha en familie som hjelper dem fram til voksenlivet. Millioner av barn i verden har ikke denne tryggheten. Noen har mistet en eller begge foreldre, mange er forlatt og bor på institusjon, andre er i regulerte fosterhjem, mens flere får uformell omsorg hos slektninger eller naboer. Disse barnas juridiske status er ofte uavklart i årevis.
«Barnehjem» omfatter alt fra fengselslignende institusjoner med svært mangelfull omsorg – til gode, familielignende institusjoner med nok ressurser. Barnehjem er ikke noe blivende sted for barn. Selv de beste barnehjem kan ikke gi dem sosial, juridisk og økonomisk trygghet den dagen de fyller 18 og forlater institusjonen. Det kan en familie gi. Barn som ikke har familie blir lett offer for utnytting og overgrep i en usikker livssituasjon. Veien ut på skråplanet kan være kort.
Mange barn kunne fått en ny familie gjennom adopsjon, men i stedet blir de glemt. Adopsjon forutsetter at lovverket og systemet fungerer. En internasjonal Haag-konvensjon fra 1993 regulerer dette, men omtrent halvparten av barna som adopteres i verden kommer fra land som ikke har sluttet seg til konvensjonen. En byråkratisk jungel, uryddig praksis fra enkelte aktører og kriminell handel med barn har bidratt til å gi internasjonal adopsjon et dårlig rykte i flere land.
LES OGSÅ: Det hellige morskap og surrogati
Norge på banen?
Norge kunne spilt en mye viktigere rolle i internasjonal adopsjon. Det er mange land som trenger hjelp med å modernisere sin adopsjonslovgivning i tråd med internasjonale standarder. Gode kontroller av barnas bakgrunn og effektive systemer for å gjennomføre adopsjonssaker er mangelvare i flere land.
I stedet for et system som sikrer barna en god og ryddig prosess for adopsjon, ser vi at det stadig innføres sendrektige, byråkratiske systemer som ikke er til barnas beste.
Hvorfor skal barn som er blitt matchet med sin nye familie vente i opp til to år på at byråkratiet skal kverne seg gjennom deres sak? Er Norge på banen i dialog med utenlandske myndigheter om dette problemet? Hvor aktivt støtter Norge Haag-sekretariatet eller International Social Service i deres arbeid for å lage gode regler og systemer for adopsjon? Følger norske ambassader i det hele tatt med på adopsjonsfeltet i de land som er aktuelle? Har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet de ressursene som kreves for å gjøre jobben?
Barna finnes
Skal internasjonal adopsjon være et godt alternativ for barn som trenger ny familie kan vi ikke fortsette å utvikle et byråkratisk system som er velment men ineffektivt. Det finnes fortsatt mange barn som trenger familie.
De fleste ønsker å adoptere små barn, men også barn på 3-4-5-6-7 år trenger familie. Barn med helseutfordringer som kan håndteres i det norske helsevesenet kunne få en familie her hvis adopsjonssystemet tilpasser seg barnas behov. Adopsjon er til for barnas beste, men det ser det ut til at noen glemmer.
Vi har besøkt mange barnehjem i mange land. Fremtiden til barna som vokser opp på institusjon kunne blitt en helt annen. Det fordrer en aktiv politikk fra norske myndigheters side.
