Etter å ha fulgt surrogatidebatten en stund, er det min påstand at hvis legevitenskapen i morgen gjorde det mulig for menn å bære fram barn, ville debatten forsvunnet. Argumentene mot surrogati virker ofte basert på et nærmest helliggjort mor-barn-forhold, og en fremstilling av surrogatmoren som offer. Felles for argumentene er at de sjelden evner å bli prinsipielle, og dreier seg om forhold som kan lovreguleres, undersøkes, etterprøves. Så hvorfor blir surrogati fremstilt som galt?
Fattige gjør mer for betaling
Et argument som brukes mot surrogati, er at det er farlig for surrogatmoren. Fødsler innebærer selvfølgelig alltid en viss risiko for moren, selv om denne er lav med godt helsetilsyn. På grunn av implantasjonsteknikken som brukes i surrogati, føder surrogatmødre tvillinger oftere enn gjennomsnittet, og i tillegg er keisersnitt vanlig. Begge deler øker risikoen for mor, men ikke nok til at en barnelege ville fraråde et slikt svangerskap. Den fysiske risikoen for en surrogatimor er og altså i seg selv ikke noe troverdig argument. Krav om oppfølging fra godkjente klinikker burde være tilstrekkelig.
I noen tilfeller får surrogatmoren betalt, og dette åpner for utnyttelse av fattige kvinner, sies det. Man kan innvende at alle som er fattige vil gjøre mer for betaling enn rike er villige til. Nordmenn er uvillige til å plukke jordbær, for eksempel, uten at jordbærplukking av den grunn er galt. Hvis dette likevel er et legitimt ankepunkt mot surrogati, er løsningen uansett enkel: Forby surrogati fra kvinner som lever under fattigdomsgrensen. Bruk gjerne Norges grense.
LES OGSÅ: Er kvinnekroppar mindre verd?
Ingen utnyttelse
Det kan også hende at kvinner føler seg presset ut i surrogati på grunn av spesielle omstendigheter. Nylig hørte vi om en kvinne fra India som ble surrogatmor så hun kunne skaffe ektemannen en livsnødvendig operasjon. Kvinnen døde under fødselen. Dødsfallet er tragisk, men å fremstille dette som en utnyttelse blir likevel feil. Hva var alternativet? Var det bedre at mannen døde uten at hun prøvde å redde ham? Hvis så, kunne man ikke velge å åpne for altruistisk surrogati, der penger ikke kommer inn i bildet?
LES OGSÅ: – Ja, jeg kunne vært surrogatmor, skriver Susanne Kaluza
Kvinnen opplevde ganske sikkert et følelsesmessig ansvar for å bedre familiens situasjon, men det blir problematisk å si at det er galt å handle på en slik motivasjon. I Norge tillater vi for eksempel donasjon av nyrer innad i familier, også der dialyse er et alternativ. Det etiske dilemmaet er i slike situasjoner tydeligere, og langt mer presserende enn i surrogatidebatten, siden operasjonen er farligere, ettervirkningene livsvarige, og det indre og ytre presset sterkere. «Ønsker du ikke et best mulig liv for datteren din?» er generelt et mye vanskeligere spørsmål enn «kunne du tenke deg å føde et barn for noen andre?»
Rugekasse?
Blant «argumentene» er også fordømmelse av surrogati ved bruk av ord som «rugekasse», «fødemaskin» og «slavehandel». Man kunne like gjerne kalt en mor som adopterer bort barnet sitt for en rugekasse, men det er det ingen som gjør, til tross for at bestemmelsen ofte finner sted før barnet er født. Forskjellen på å adoptere bort barnet sitt, og å bli surrogatmor, er at sistnevnte har god tid til å forberede seg. I tillegg er hun ikke alltid den biologiske moren til barnet. I slike tilfeller er det ekstra merkelig å kalle surrogati for slavehandel. I mine øyne er det da mer naturlig å si at bioforeldrene får hjelp til å komme seg gjennom de første månedene av et livslangt forhold til sitt eget barn.
Det er ikke en menneskerett å få barn, hevder mange, og leser man menneskerettighetene ser man at dette er riktig. Det er heller ingen menneskerettighet å bli elsket, men de færreste vil bruke dette som et påskudd for forbud mot kjærlighet. De som vil ha barn, har per definisjon egoistiske grunner for dette, siden man ikke kan bruke et ikke-eksisterende barn som begrunnelse for å få det. De som får et surrogatbarn, har altså nøyaktig den samme motivasjonen som alle andre, forskjellen er at de ikke kan få barn uten hjelp. Dette gjelder også mange andre grupper. Hvilken begrunnelse kan vi gi for forbud mot å hjelpe andre å få barn?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Livets mirakel
De eneste to argumentene jeg ser noen tyngde i, er at det er allerede for mange barn uten foreldre, og at folk burde derfor velge adopsjon, ikke surrogati. Samt at penger og kompetanse burde rettes mot nødvendig helsebehandling i stedet. Problemet med disse argumentene er at det åpenbart finnes langt verre ting å bruke ressurser på enn surrogati, som plastisk kirurgi for forfengelighetens skyld, og at adopsjon er en lang prosess som er dyr og utilgjengelig for mange.
Argumentene mot surrogati virker ikke hver for seg overbevisende, og de massive reaksjonene får meg til å tro at det egentlig dreier seg om noe annet. Jeg tror problemet er at den tradisjonelle oppfatningen om en spesiell kobling mellom mor og barn settes under press, hvis det ikke er barnets biologiske mor som bærer det fram. Er svangerskapet dermed et slags adelsmerke, hvis fravær reduserer biomors verdi? Er adoptivmødre egentlig annenklasses mødre? Og hva med surrogatmoren?
En kvinne som bærer fram en annen kvinnes barn har ingen «naturlig» plass i ligningen. Barnet selv er det ingenting galt med, men kvinner som bærer fram barn uten sitt DNA, stykker opp det som inntil nylig var en ubrytelig, helhetlig prosess. Er det denne inndelingen i separate «komponenter» som setter sinnene i kok? Burde vitenskapens metalliske presisjon holdes unna livets mirakel? Eller i alle fall de miraklene som ikke er som andre mirakler?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange vokser opp uten mor
Det at kvinner velger å bære fram barn de verken før, under eller etter svangerskapet har noen planer om å ta seg av, elske og oppdra, er kanskje ikke enkelt å forholde seg til, men det betyr ikke at det er galt. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin mor, enten det dreier seg om biomor eller den som bar barnet frem. Mor kan dø, hun kan overlate barnet til far, eller adoptere det vekk. Selv om vi kan ha en følelse av at det er «naturstridig», forbyr vi ikke mor å leve sitt liv separat fra barnet, ganske enkelt fordi det er hennes eget valg. Noe annet ville nettopp være å innføre slaveri i tilfeller der kjærligheten og evnen til å uttrykke denne må oppstå og modnes i personen selv. Foreldre med surrogatbarn er klar for denne kjærligheten, ellers ville de ikke orket mistenkeliggjøringen, sjikanen og alt arbeidet som følger med surrogati. Faktisk vil jeg tro surrogatforeldre er mer klar enn mange som blir mødre etter en fuktig kveld på byen.
Jeg forventer ikke at menn i nærmeste framtid vil kunne bære fram barn. Det jeg imidlertid tror, er at hvis dette blir mulig, vil diskusjonen om surrogati endre seg. Fraværet av den følelsesmessige forståelsen av mor/barn-koblingen som noe helt unikt, noe som må beskyttes, vil ikke lenger spille inn hvis en manns mage er sentrum for barnets utvikling. Å «ta barnet fra» en surrogatfar, vil neppe forarge like mange, og det burde si oss noe om hva beveggrunnen for surrogatimotstand er.
