På 11 år har antallet barn som blir adoptert til Norge fra utlandet falt fra 747 til 144 barn i året. Trenden er lik over hele verden, men nedgangen er mye større i Norge enn i land vi kan sammenligne oss med. Det er også en stor nedgang av norske adoptivsøkere. Dette er trist når vi vet det finnes over 40 millioner foreldreløse barn i verden.
Hovedformålet med internasjonal adopsjon er å hjelpe barn som ikke har foreldre. Norge har gjennom å slutte seg til Haag-konvensjonen fra 1993 om internasjonal adopsjon forpliktet seg til å bidra til at barn får vokse opp i en familie. Konvensjonen sier at man skal prøve å finne løsninger i hjemlandet først. Men det er slik at noen barn ikke får foreldre i hjemlandet sitt – da er internasjonal adopsjon et svært godt alternativ for barna.
HØR kronikkforfatter Øyvind Bakke i samtale om temaet på Ekko:
Lavere søkertall
Adopsjon er til for barn som trenger foreldre, men da trenger man også familier som er villige til å ta i mot disse barna.
Søkertallene minker hvert år, en tendens man kan finne flere forklaringer til: Flere barnløse lykkes med assistert befruktning, noen velger surrogati, mens andre blir fosterforeldre. De siste årene har også ventetiden for å få tildelt barn gjennom adopsjon økt betraktelig. Det er tøft å gå inn i en prosess som kan ta over fem år når man har andre alternativer.
Internasjonale forhold
I tillegg til hjemlige årsaker, finner vi også forklaringer på nedgangen internasjonalt. En av disse er at land Norge har inngått adopsjonssamarbeid med, bedre klarer å ta vare på flere av sine foreldreløse barn. Dette er positivt for barna som får en familie i hjemlandet. Globale økonomiske endringer kan være svært positivt siden en større middelklasse skaper flere potensielle adoptivforeldre i hjemlandet.
En annen viktig årsak er at adopsjonsinstituttet i dag ofte er langt bedre kvalitetssikret og gjennomsiktig enn tidligere. Mange land har reformert store deler av barnevernet og implementert strukturer som minsker risikoen for tragiske situasjoner hvor barn blir en handelsvare. Flere land har også og høynet det barnefaglige nivået i alle instanser, og anerkjenner de utfordringer barnevernsbarn kan ha.
Bør åpne for adopsjon fra flere land
Dette er positive globale trender som åpner for muligheter norske myndigheter bør gripe. Tidligere kunne eksempelvis barn ikke frigis til adopsjon i enkelte land dersom opphavet til barnet var ukjent. I forbindelse med grundigere undersøkelser, bedre strukturerer og mer kvalifiserte prosesser åpnes det nå for at også barn med ukjent opphav kan bli frigitt til adopsjon. Norge bør derfor åpne for adopsjon fra flere land.
Norge har i dag avtale med 17 land om internasjonal adopsjon, mens det er 89 land som har ratifisert Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon.
Arbeidet for å få flere tillatelser er møysommelig og ressurskrevende. Et arbeid norske myndigheter overlater til adopsjonsforeningene – mens de selv har tilsynsansvar.
Proppen i systemet?
Wenche Mobråten fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sier i Norgesglasset tirsdag 14. januar at de ønsker at samarbeidslandene skal ha et godt apparat for frigivelse av barn for adopsjon. Hun mener det er en forutsetning at biologiske foreldre gir informert samtykke, og sier at systemene i samarbeidslandene må være gjennomsiktig. Samtidig er hun påpasselig med å nevne at sentralmyndighetene i Norge trolig er strengest i verden og at de er stolte av dette.
Men bildet er ikke så enkelt som at man kan kreve informert samtykke i enhver adopsjon. For mange barn er dette en umulighet, men det bør ikke frata de barna retten til en familie.
Vi må jobbe i land der behovene er størst, selv om det krever en større innsats av oss for å være sikre på at alt går riktig for seg. Vi må heller ikke glemme at mange barn vokser opp på barnehjem kun fordi det ikke finnes midler til å utrede barnas status.
Mot sunn fornuft
Ingen er mer opptatt av at adopsjoner foregår skikkelig enn oss søkere. Men skikkelig og strengt betyr ikke nødvendigvis det samme som tregt. Dessverre har vi også hørt om flere saker hvor Bufdir jobber mot det vi anser som sunn fornuft. Vi nevner:
- Nesten sammenbrudd med samarbeidet med Filippinene grunnet det som oppleves som uvilje i Bufdir til å finne en fellesløsning basert på nye krav Filippinene satte til psykologtesting av foreldre. Det tok 4 år å løse problemet.
- En generell treghet til å svare på henvendelser fra de norske adopsjonsforeningene og behandle søknader om å jobbe i nye land.
- Ventelister til adopsjonsforberedende kurs – som ytterligere forsinker prosessen for en del søkere.
- For få møter i faglig utvalg – som har ført til at allerede tildelte barn har måttet vente mange flere måneder på å få sine nye norske foreldre.
Forslag til tiltak
Vår agenda er ikke å angripe direktoratet men å sette fingeren på det vi opplever som en alvorlig systemsvikt. Stortinget behandler nå en revidering av adopsjonsloven. Vi håper dere samtidig kan se på blant annet følgende tiltak:
- Bedre og raskere støtte til foreningenes arbeid med nye land
- Større ressurser til Bufdir
- Strenge krav til at Bufdir skal støtte, ikke sinke arbeidet med internasjonal adopsjon
- Nok plasser på adopsjonsforberedende kurs.
- Bilateral hjelp til land med svakt offentlig barnevern
Globale trender er vanskelig å snu, men vi kan jo starte med våre egne utfordringer. Til barnas beste.
