Jeg ønsker å takke statsminister Erna Solberg for hennes fokus på åpenhet om psykisk helse og leser med interesse hennes kronikk i Dagbladet, hvor hun forsøker å konkretisere sitt og sin regjerings engasjement.
Åpenhet har jeg alltid vært en stor tilhenger av og forsøksvis oppmuntrer til, blant annet ved å starte kampanjen Mad Pride hvor vi i over et år har forsøkt å rette fokus mot psykisk helse og sinnslidendes møte med psykiatrien.
Jeg er dog – som veteran hva gjelder å forholde seg til hjelpeapparatet i Norge – pliktig å formane statsministeren om i hvilken retning hennes oppfordringer om åpenhet bør rettes for å ha ønsket effekt.
LES OGSÅ: Skremt av selvmordsøkning i psykisk helsevern
Åpenhet skapes av tillit og trygghet
God psykisk folkehelse er viktig fra et menneskeverdperspektiv – og det er god business. Hvordan vi behandler de som faller utenfor, sier noe om oss som samfunn. Og det gjør noe med oss å skape en trygghet for alle om at dersom det skulle være akkurat deg som er uheldig, så har samfunnet ryggen din.
Videre er selvfølgelig frafallet fra arbeidslivet en spektakulær utgift som det ville vært vel verdt å løse bedre enn vi gjør i dag.
Jeg er enig med statsministeren i at åpenhet er en grunnleggende verdi å fokusere på i så måte. Men åpenhet skapes av tillit og trygghet. Og det er en helt grunnleggende faktor som mangler for å skape tillit og trygghet for psykisk lidende i Norge i dag – at man vet at man får hjelp når man trenger det.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Når åpenhet møtes med lukkede dører
Min kompis Olav ville gjøre slutt på alt en knapp uke inn på nyåret. Mens kjæresten sov i rommet ved siden av.
«Det er ikke flaut å be om hjelp», skriver statsministeren. Hun siterer Kai Nymo fra Meløy som to åpent frem med sine psykiske problemer i avisa Nordland 5. januar. Min venn ba om hjelp. Han hadde vært åpen om sine problemer med depresjon og angst – lidelser som sjelden blir tatt tilstrekkelig på alvor – i årevis. Han har gått til alt som har blitt tilbudt ham av behandling, deltatt på alt han kan av tiltak hos NAV. Han har vært åpen ovenfor venner, familie og kjæreste om hvordan han har hatt det.
Olav forsøkte allerede i desember i fjor å ta livet av seg. Det fikk han heldigvis ikke til. Etter å ha blitt henvist av sin fastlege til Vinderen DPS, møtte Olav opp der og ba om å bli innlagt. Han følte seg ikke trygg i egen varetekt og han følte ikke at han kunne komme seg ut av depresjonen uten hjelp. Etter en vurdering av psykiater ved Vinderen fikk han beskjed om at det ikke var hensiktsmessig å legge ham inn, og han ble sendt hjem.
En halv måned senere sto han i mørket. Han forsøkte igjen, denne gangen mer resolutt, å ta sitt eget liv. Verre skal det bli.
Dette er altså en voksen mann på over 40. Han er åpen, særs frittalende faktisk, om sine problemer, og har aktivt søkt hjelp fra det offentlige psykiatriske hjelpeapparatet. Han synes ikke det er flaut å be om hjelp. Han deltar i tiltak for å komme seg i jobb. Han ber om hjelp. Han får ingen. Den syvende januar skulle det være slutt. Heldigvis våknet kjæresten i rommet ved siden av og klarte å redde ham før det var for sent. Han endte opp på Ullevål og hadde mirakuløst unngått å pådra seg varige skader. Legene ved Ullevål vurderte det ikke trygt å la ham dra alene, og valgte å sende en sykepleier med ham i taxi når han skulle melde seg på akuttavdelingen ved Vinderen igjen neste dag.
Vinderen DPS syntes ikke det var hensiktsmessig, heller i januar, å legge inn Olav. På tross av henvisninger og bekymringstelefoner fra fastlege og fra Ullevål Sykehus. På tross av hans egne ønsker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det er ikke flaut, det er vondt
«Det er ikke flaut å be om hjelp», siterer statsministeren fra en rørende tilbakemelding hun fikk på sin nyttårstale. Et flott slagord, men også bare det.
Problemet er ikke at det er flaut, problemet er at å få hjelp med psykiske lidelser i Norge er vondt. Historien til Olav er, dessverre, ikke bemerkelsesverdig i mengden av personlige erfaringer jeg har fått høre over en del år. Vi er mange som har kommet til stengte dører, lange behandlingskøer, høye terskler når alt vi kan makte er å slepe oss til dørstokken.
Det er vondt å gå gjennom år med skamfølelse over ikke å fungere like bra som man føler at man burde, og som forventes av en. Det er vondt at symptomene ikke gjenkjennes, men møtes med en holdning om at man må «ta seg selv i nakken» og «skjerpe seg», og at det handler om ens egen innstilling. Denne holdningen er så inngrodd i befolkningen at den fremdeles er en grunninnstilling i hvordan man blir møtt som psykisk lidende både generelt i hverdagen og i det profesjonelle behandlingsapparatet.
Stigmaet
Det er vondt at det å få behandling ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS), føles tilrettelagt for å være så vanskelig som overhodet mulig for de som trenger det som aller mest. Man skal være ganske frisk for å være sinnssyk.
Det er veldig vondt å vite at mange vegrer seg for overhodet å søke behandling da en psykisk diagnose fremdeles fører med seg en enorm ekstrabelastning. Et stigma om at du aldri vil komme til å fungere normalt, fordi alle «vet» at behandlingen av psykiske lidelser ikke fungerer i noen særlig grad. Man ender opp i en limbotilstand der man verken kan regne med akutthjelp hvis helsetilstanden blir svært alvorlig, eller noe reelt, velfungerende behandlingstilbud på sikt. Man ender med bare å være «en som har problemer». En av dem som «ikke helt takler ting».
Det som er flaut ved å be om hjelp for psykiske lidelser er at psykiske lidelser rett og slett ikke behandles særlig godt. Mørketallene for udiagnostiserte og ubehandlede psykiske lidelser er trolig en av de største kostnadene vi har i samfunnet, både i et økonomisk og humanistisk perspektiv.
Å oppfordre de syke til å være mer åpne om sin sykdom hjelper neppe mer enn å be dem ta seg selv i nakken. I hvert fall all den tid åpenheten møtes med lukkede dører.
«Olav» er en virkelig person, men mannens egentlige navn er et annet.
