For et trenertalent av Solskjærs klasse er Cardiff City en fantastisk mulighet. Klubben kan fint berge plassen i Premier League, og de finansielle ressursene gir prosjektet et potensial som ikke finnes andre steder.
Det rapporteres at Solskjær vil få 250 millioner kroner til å investere i januar. Dette er en mulighet til å oppnå mye, og fort.
Det finnes flere argumenter for at Solskjær burde ha sagt nei. Klubbens malaysiske eier Vincent Tan er muligens den mest uforutsigbare skikkelsen i britisk fotball. Avgjørelsene hans er impulsive, kyniske og ofte fullstendig hodeløse. Arbeidsforholdene vil bli ustabile og utfordrende.
Oppholdet kan bli på seks uker eller seks år. Slik er livet under Tan.
SOLSKJÆR: – Flere har bedt meg tenke meg om
Til tross for eksentrikeren
Solskjær vil ha veid fordelene opp mot ulempene. Vektskålen er tung på begge sider. Det negative er nærmest utelukkende Tans eksentriske personlighet.
Det at Solskjær da har takket ja reflekterer en stor tillit til egne evner – spesielt med tanke på den krevende diplomatiske rollen han må spille for å holde Tan fornøyd.
Det vitner også om Solskjærs ambisjoner. Om alt klaffer, kan Cardiff skyte ham rett til toppen av britisk fotball.
Til tross for arbeidsforholdene, er det en mulighet som ikke kan avslås.
Nøkkelordet er penger
Solskjær trengte selvsagt ikke si ja. Det fantes nok av klubber som jaktet nordmannens signatur.
Han avviste Aston Villa i sommer, og har nylig blitt linket til jobben i West Bromwich Albion. Begge er ærverdige klubber. Men ingen ville kunne gi ham de samme mulighetene.
Nøkkelordet er selvsagt penger. Aston Villa og West Bromwich gir stabilitet og ro til å jobbe, som er hovedargumentene til dem som mener at Solskjær burde valgt annerledes. Men klubbenes begrensede midler betyr også at den sportslige fremgangen ville tatt mye lengre tid.
Solskjær ville i disse klubbene ofte fått nei om han ba om større investeringer. Ungdomsakademiet ville blitt hovedkilden for nye spillere. Førstelagsspillere måtte fort ha blitt solgt for å frigjøre penger til nye signeringer.
Selv om Solskjær er dyktig nok til å skape fremgang under slike forhold, ville det sannsynligvis ha tatt flere år, og suksessen ville blitt begrenset.
Det kan argumenteres at en solid jobb i en slik klubb ville ha gjort Solskjær aktuell for en mesterligaklubb. Men det vil tatt lengre tid.
Flere sjanser
Om alt klaffer i Cardiff, er fordelene åpenbare. Solskjær vil få en perfekt introduksjon som trener i britisk fotball. Hvis han føler prosjektet i Wales ikke kan nå nye høyder, kan han ta over en større klubb.
Om alt skulle gå skeis – som fort kan skje – er likevel ulempene begrenset. Tans ferdigheter som klubbeier har ingen troverdighet i Storbritannia. Skulle Solskjær feile, vil de fleste peke på arbeidsforholdene som hovedårsaken.
Situasjonen er på mange måter et miniatyrformat av da André Villas-Boas ankom Chelsea og Roman Abramovitsj. Treneren er ung og lovende, med bakgrunn fra en anerkjent mentor – José Mourinho og Sir Alex Ferguson.
Både Solskjær og Villas-Boas har hatt stor suksess tidlig i karrieren, om dog i ligaer hvor nivået betviles av enkelte i Storbritannia. Eierne er kravstore, uforutsigbare og utålmodige. Ressursene er store. Presset er enormt.
Da Villas-Boas fikk sparken i Chelsea, fikk han mye sympati. Unge, karismatiske trenere gjør ofte det. Alle visste hvor vanskelige arbeidsforholdene på Stamford Bridge var. Portugiseren kom fra situasjonen med ryktet intakt, og fikk en ny toppjobb. Selv etter å ha forlatt Tottenham, jaktes han fortsatt av en rekke europeiske klubber.
Det samme vil sannsynligvis gjelde for Solskjær. Om forholdene er vanskelige under Abramovitsj, er de nærmest umulige under Tan. Det vet folk flest, samt potensielle fremtidige arbeidsgivere. Det at 40-åringen vil ødelegge trenerkarrieren ved å velge Cardiff, høres usannsynlig ut.
Takker ja til det umulige
Det er også selvsagt en grunn til at trenere som Villas-Boas og Solskjær – for ikke å snakke om Mourinho, Carlo Ancelotti, Luiz Felipe Scolari, og så videre – bestandig takker ja til jobber som vi på utsiden betegner som umulige.
Hver trener vurderer situasjonen opp mot oppfatningen av sine egne evner, og konkluderer med at han er god nok til å fikse den. Poenget er ikke at det skal være lett. Det skal være en utfordring – en måte å demonstrere sine egenskaper på – som til gjengjeld gir en større gevinst enn andre prosjekter.
Mourinho sa som kjent at han kunne beholdt sin koselige blå trenerstol i Porto om han ville – en enkel jobb, et fullt trofékabinett og en nærmest forgudet status. Men slik er ikke tankegangen til trenere med ambisjoner og tro på egne ferdigheter.
Solskjær har vurdert situasjonen nøye. Han har konsultert Ferguson. Han vil vite om Tans eksentriske avgjørelser, og forholdene han aksepterer. Han vil ha vurdert og kalkulert situasjonen nøye. Avgjørelsen vil ikke være like sporadisk som Tans.
Dyktig og diplomatisk
Oppgavene fremover blir å handle lurt i januar samt berge plassen i Premier League. Laget ligger like over nedrykksstreken og med lure investeringer bør dette være mulig.
Betydelig fremgang bør vises neste sesong. Hverken Tan eller Solskjær vil være tålmodige; de ønsker suksess, fort. Dette reflekteres i kontrakten, som betegnes som «rullerende». Den vil med andre ord fornyes kontinuerlig om Solskjær gjør det bra. Hvis Tan er misfornøyd kan treneren sparkes fort, uten store utbetalinger.
Spillestilen vil forandres. Cardiff har vært velorganiserte og forsiktige under den forrige treneren Malky Mackay – en tidligere midtstopper – som forrige sesong ledet klubben til Englands toppdivisjon for første gang på 51 år. Laget har kun scoret fire mål på åtte kamper. Tan ønsker offensiv fotball. Solskjær vet han må levere dette.
Supporternes bånd med Mackay var sterkt, og Solskjærs prestasjoner vil sammenlignes med skottens resultater når ansettelsen hans skal vurderes. Det vil imidlertid ha lite innflytelse på jobbsikkerheten. Tan er den siste i Cardiff som lar seg påvirke av hva fansen mener.
Alt vil dreie seg om å oppfylle de kravstore kriteriene klubbeieren setter – fra det rasjonelle til det mest impulsive. Malaysieren er søkkrik, og kan frigjøre mer enn 250 millioner om han tror de vil brukes på fornuftig vis.
Potensialet er enormt, og Solskjær må være dyktig og diplomatisk. Klarer han det, kan dette prosjektet bli et eventyr uten sidestykke.
