– Jeg er amerikansk, jeg har alle muligheter og kan si hva jeg vil

Han kritiserte det amerikanske kommunistpartiet for å tro at Amerika kunne heve seg over marxismens historiske lover.

Stalin likte dårlig at den daværende lederen for det amerikanske kommunistpartiet, Jay Lovestone, propaganderte for at USA, takket være de enorme naturressursene, den industrielle utviklingen og fraværet av rigide sosiale klasser, måtte følge en egen vei fram mot det kommunistiske samfunnet.

Den slags «amerikanske eksepsjonalisme» ville ikke Stalin ha noe av i den kommunistiske bevegelsen, og Lovestone ble avsatt og ekskludert fra partiet.

Selve grunntanken, at USA representerte noe helt for seg selv, var ikke ny. Allerede på 1600-tallet snakket britiske kolonister om Nord-Amerika i bibelske termer- et rent og jomfruelig land fritt for de historiske rivaliseringene som hadde forårsaket så mange konflikter og kriger i den gamle verden, Europa.

Den franske politiske filosofen, Alexis de Toqueville, beskrev landet som «eksepsjonelt» i en bok som kom ut i 1840. Fraværet av aristokrati og arvelig kongedømme, den religiøse puritanismen som preget mange av innvandrermiljøene og vekten på individet og egeninteressen som noe positivt – alt dette mente Toqueville utgjorde grunnlaget for den særegne formen for demokrati.

Langt mer enn George W. Bush

Med andre ord, amerikansk eksepsjonalisme er noe langt mer enn den følelsen av overlegenhet og rett til å styre verden som lå under da president George W. Bush kunngjorde at USA ikke ville la seg styre av FNs manglende handlekraft, og så gikk til krig i Irak.

Her om dagen spurte jeg noen tilfeldig forbipasserende om hva de forbinder med amerikansk eksepsjonalisme.

«Mektig og selvtillit», svarte Nubu, en liten mann på rundt 50 med et ubestemmelig asiatisk utseende.

– Bare se på hvordan jeg går, jeg er full av selvtillit. Jeg er amerikansk, jeg har alle muligheter og kan si hva jeg vil.

– Hva driver du med, ville jeg vite.

– Litt av hvert, jeg er handyman. Nubu ville først ikke svare på hvor han egentlig kom fra, men til slutt fikk jeg vite «fjellene i Himalaya», mer ville han ikke si. For ham er det den amerikanske identiteten som teller.

– Jeg er stolt av å være amerikaner, fordi USA er verdensledende på så mange områder, både politisk og teknisk-vitenskapelig, sier Sheila på rundt tretti.

«Det enkleste er pistol»

– Amerikansk eksepsjonalisme? Andrew spytter ordene tilbake i åpenbar forakt.

Den dresskledde 60-åringen har lite til overs for ideen. Eksepsjonelt voldelig? Eksepsjonelt rik, uansvarlig eller omnipotent? -Ikke be oss om å lede verden mer enn vi gjør. Det hjelper ingen, heller ikke oss, mener Andrew.

– Ingen skal fortelle oss hvordan og hvor vi skal bære våre våpen, dette er Amerika, sa en gruppe republikanere jeg møtte i Texas for en stund siden. – Tar du fra oss våpnene, kan vi like gjerne dø, la en av dem til.

Den type holdninger er det få av i mitt nabo lag her i utkanten av Washington DC.

Derfor har jeg en kopp fra Texas stående i vinduskarmen på kjøkkenet – for å minne meg om at USA er mer enn DC.

På koppen er det bilde av en cowboy som skyter med en pistol i hver hånd. «Gir du fra deg våpnene, gir du fra deg friheten», står det.

I slike miljøer er det helt naturlig å tenke at «det enkleste er pistol», også i internasjonale konflikter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– De eneste som kan

«Still Ours To Lead», det er fortsatt opp til oss å lede, er tittelen på en bok som ble gitt ut av den liberale tenketanken Brookings nylig. Jeg spurte forfatteren, Bruce Jones, om hvorfor USA skal lede verden.

– Fordi vi er de eneste som kan, de eneste som har tilstrekkelig økonomisk, politisk og militær makt, sa Jones. Det er bare vi som kan avskrekke andre land fra aggressiv opptreden i Europa, Asia og Midtøsten. Vi har også et unikt forhold til allierte og andre land vi samarbeider med, inkludert Kina. Amerikansk ledelse hindrer at rivalisering og konkurranse blir dominerende på bekostning av handel og samarbeid. Vår makt hindrer krig mellom Saudi-Arabia og Iran, mellom Kina og Japan og forsvarer Europa mot Russland, argumenterer Jones.

Min innvending om at borgerkrigen i Syria og Russlands delannektering av Krim kanskje vitner mer om avmakt preller av, fordi uten USA «ville alt vært mye verre».

Men hva sier folket? Meningsmålingene gir politikerne klar beskjed. Slutt å løse verdens problemer, og verden har det bedre med delt lederskap enn om ett land leder. Men, og det er viktig, et stort flertall mener det er uakseptabelt om et annet land ble like sterkt som USA, militært sett.

– En av utfordringene blir å overbevise vårt eget folk om at vi må fortsette å lede, sier Jones.

46 millioner i fattigdom

Men amerikansk eksepsjonalisme er altså mer enn militærmakt og ledelse i internasjonal politikk.

Ta min himalayiske bekjente fra gata, Nubu. USA som mulighetenes land var egentlig hans definisjon.

Det var det samme filosofen og historikeren Toqueville så på 1800-tallet. Amerika var landet uten klasser i europeisk forstand, der heller ingen formelle laugsregler hindret folk i å komme seg opp og fram.

«I Amerika har det aldri eksistert et misfornøyd proletariat, fordi proletarene ble rike», hevder to nåtidige samfunnsforskere. Men det siste er ikke helt riktig.

46 millioner amerikanere, eller 15 prosent av befolkningen lever i fattigdom. En stor mobilitetsstudie publisert av to toppuniversiteter i fjor viser at under ni prosent av dem som fødes inn i den fattigste femtedelen av befolkningen jobber seg opp til den rikeste femtedelen.

USA ligger nesten på bunnen blant verdens rikeste land når det gjelder sosial mobilitet, bare Storbritannia og Italia ligger dårligere an, viser en annen studie.

Ulikheten har økt. I 1980 hadde den øverste prosenten av befolkningen 10 prosent av inntektene. I 2012 fikk den øverste prosenten hele 22 prosent av inntektene til privatpersoner.

Men hvordan har den utviklingen påvirket folks klassebevissthet? Ifølge det anerkjente meningsmålingsinstituttet Pew, fortsetter eldre amerikanere, også de med svært lav inntekt, å definere seg som middelklasse.

Blant amerikanere under 30 år er det omtrent like mange som sier de tilhører «lavere» klasse og «middelklasse». Det høres kanskje rart ut, men det er et nytt fenomen i amerikansk sammenheng, fordi også arbeidere har en tendens til å oppfatte seg selv som middelklasse.

President Barack Obama mener det er viktig at alle får mulighet til å tilhøre middelklassen.

Denne uka kunngjorde han at staten bevilger 600 millioner dollar, eller 3,6 milliarder kroner, til ulike typer lærlingordninger og yrkesopplæring på college. Alle skal ha lik mulighet til å velge den samme veien hans selv tok.

Gud trolig på amerikanernes side

Gud må med i et brev om amerikansk eksepsjonalisme.

– Faktum er at det som gjør amerikansk eksepsjonalisme annerledes, er at vi er det eneste folket i historien som hevder at makt kommer direkte fra Gud, sa tidligere presidentkandidat for republikanerne, Newth Gingrich i et litt upresist forsøk på å danke ut konkurrentene.

Ett av hans argumenter mot Obama var at han snakker for lite om Skaperen, selv om alle Obamas større taler avsluttes med «God Bless You».

Mye tyder på at religiøsiteten er på tilbakegang, selv her. Én av fem sier at de ikke er religiøse i det hele tatt, og amerikanerne går mindre i kirken.

Er du ung og singel, er sjansene for at du ikke går i kirken riktig høy. For 40 år siden var det nesten ingen som ikke tilhørte et kirkesamfunn, i dag gjelder det hver femte amerikaner.

Men det skyldes mer at folk er kritiske til prestene og kirken som institusjon, mener de som forsker på sånt. Kirkelig homofobi, abortmotstand og kritisk holdning til feminisme har drevet mange unge bort fra kirken.

Jeg spør iblant folk jeg treffer om det hadde vært mulig for en erklært ateist å bli president i USA. Nei, svarer de fleste.

Hvordan ville det for eksempel være å sende amerikanske soldater ut i en krig langt unna uten et «God Bless You» med på ferden? Uten en forståelse om at det finnes et liv etter dette?

Da snakker vi om et annet Amerika, som en venn sa det. Og det på tross av at USA, i motsetning til mange europeiske land, ikke har noen statsreligion.

Grunnlovens «First Amendment» forbyr den føderale regjeringen å iverksette lover som inneholder religiøse pålegg eller forhindrer fri religionsutøvelse. Derfor er det også sparsomt med offentlige fridager i forbindelse med religiøse høytider.

Påsken har ingen, men 14 stater har valgt å ta langfredag fri.

Men altså, de aller fleste amerikanerne ber fortsatt regelmessig til Gud, og sju av ti tror på mirakler. Det er langt flere enn dem som tror på Darwins evolusjonslære, dette at mennesket er et resultat av en gradvis utvikling fra lavere stadier i dyreriket.

Apropos mirakler, og siden det er påske, 65 prosent tror at Jesus stod opp fra de døde.

De er litt mindre sikre på at han ble født av en jomfru, og enda mer usikre når de blir spurt om Gud «helt sikkert» finnes. Men trolig finnes han, og trolig er han på amerikanernes side når det gjelder.