Det ukrainske mareritt

Mens president Viktor Janukovitsj ga ordre om å etterforske opposisjonen for forsøk på ulovlig statsomveltning, sier borgermesteren i storbyen Lviv helt i vest, at hvis myndighetene i Kiev sender føderale politistyrker mot byen, tar politifolkene i Lviv av seg uniformene og forsvarer Lviv mot Kiev.

I en svært sammensatt opposisjon er det ungdommen som er mest opplyst.

– Vi demonstrerer ikke mot noen eller for noen, ikke mot Russland og for EU, men slåss for at Ukraina skal bli et åpent samfunn, lyder det fra Uavhengighetsplassen i Kiev, som den går for på folkemunne nå.

Avsky for en råtten stat, russerhat, ekstrem nasjonalisme, antisemittisme og et skap fullt av skjeletter fra fortiden, samt fullstendig kompromitterte eliter både av ukrainsk og russisk opprinnelse i selve Ukraina , er ingredienser i denne eksplosive blandingen, 9 år etter «Oransjerevolusjonen».

Hvor går Ukraina?

En klisje som «Quo Vadis Ukraina» er mindre relevant enn å spørre hvor Ukraina kan gå nå? Ukrainas økonomi ligger med brukket rygg etter mange, mange års vanstyre og korrupsjon.

– Ukraina skylder Russland over 30 milliarder amerikanske dollar, sier Russlands president Vladimir Putin.

Ukraina er helt avhengig av russisk gass for strømforsyning og oppvarming. Russland brukte disse formidable, akkumulerte problemene i Ukraina til å presse President Viktor Janukovitsj til å si nei til en assosieringsavtale med EU under toppmøtet i Vilnius 29. november.

Med sin euro-krise hadde EU heller ikke klar noen hjelpepakke som monnet for Ukraina, slik regjeringen og presidenten i Kiev så det. Det er helt åpenbart, at Ukraina selv ikke har økonomiske muskler til å foreta «spranget mot vest».

På Majdanplassen i Kiev og i mange andre ukrainske byer er ungdommen rasende fordi visumfrihet til EU-området glapp for dem. Også russisk-etnisk ungdom drømte og drømmer om studier og jobber i vest. Dette skiller misnøyeprofilen fra Oransjerevolusjonen anno 2004 og situasjonen i dag.

– EU må hjelpe

Slik lyder den urealistiske parolen fra særlig de unge demonstrantene i Kiev. Selv uten fare for noen russisk invasjon, synes dette urealistisk, og alldeles særlig hvis det kommer til blodutgytelser på gatene i Ukraina.

Vesten hjalp ikke Ungarn mot sovjetisk invasjon i 1956, Vesten hjalp ikke Tsjekkoslovakia mot det samme i 1968 eller Polen mot unntakstilstand i 1981.

Og Vesten verken kan eller vil økonomisk ta på seg å løfte 46 millioner ukrainere ut av det tunge, politiske og materielle marerittet. Det krevde 8 norske oljefond for Tyskland etter gjenforeningen i 1990 å løfte 17 millioner landsmenn fra DDR-staten til vestlig standard.

– Skreller vi av all retorikk, gjenstår det, at EU anerkjenner Ukrainas rett til suverene valg, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov under utenriksministermøtet for OSSE i Kiev forrige uke.

Uttalelsen var viktig fordi Russland med dèn viste, at Kreml ikke lar seg lede av noen vestlig konspirasjonsteori i Ukraina. Russland kunne ikke tenkt seg i dag muligheten av selv å gripe militært inn, heller.

Selv Sovjetunionen turde ikke å gripe inn i Polen i 1981. Faren for full krig var for stor der. Etniske russere utgjør 27 % av den ukrainske befolkning. Det sier noe potensielt om lojaliteten til den hæren Ukraina har. Og den går ikke til Russland, trolig heller ikke til president Janukovitsj, som selv er etnisk russer.

De råtne eliter i Ukraina

10. september 1990 så daværende sentralkomitesekretær Leonid Kravtsjùk til at opprørspolitiet sikret at det ukrainske nasjonalflagget ble heist på dagen for grunnleggelsen av «Folkebevegelsen mot perestroika» NRK var tilstede og dekket hendelsen i Kiev.

Likevel ble Kravtsjuk valgt til Ukrainas første, postkommunistiske president 1. desember 1991 da et overveldende flertall ved referendum samtidig stemte for å tre ut av Sovjetunionen.

Rakettfabrikkdirektør Leonid Kutsjmà ble den andre presidenten, og under ham skjøt korrupsjonen virkelig fart i Ukraina på 1990-tallet og frem til hans avgang i 2004. Det rå mordet med halshuggingen av den ukrainske journalisten Gongadze vil alltid hefte ved Kutsjma-regimet.

Den to ganger straffedømte Viktor Janukovitsj ble gjennom valgfusk president i 2004. Men «oransjerevolusjonen» i Ukraina i desember for ni år siden førte til at den voldsdømte Janukovitsj ble avsatt som president ved dom i Høyesterett først i 2005.

NRKs dekning av «oransjerevolusjonen» den gangen hadde èn konklusjon om at det ikke dreide seg om en folkelig revolusjon, men om en rusissk-etnisk og en ukrainsk elite som sto mot hverandre i maktkamp, og at begge elitene var like korrupte.

Heltinnen fra Majdanplassen, Julia Timosjenko, var på forhånd etterlyst for økonomiske forbrytelser gjennom Interpol¨på anmodning fra Russland i en periode.

Så kom helten fra Majdanplassen Viktor Jusjenko til makten som president i 2005 og utnevnte Julia Timosjenko til statsminister. At hun var en av de mest inadekvate statsministere under finanskrisen i 2008 er nokså uomstridt.

Men hun er straffedømt for noe som selv Vladimir Putin bestrider hun burde dømmes for: Gassavtalen med Russland, da de begge var statsministre.

– Hun signerte ikke avtalen en gang, var Putins kommentar til rettsoppgjøret i Kiev mot Julia Timosjenko.

I dag mener EU at hun er en politisk fange. Med tanke på etterlysningen i sin tid og hennes mistenkelig fort akkumulerte rikdom, spørs det om det egentlig er moralsk hold i påstanden om dèn statusen.

Ukrainas økonomiske misære i dag kan ikke forklares uten avgjørende å vektlegge de to elitenes ubendige griskhet og kriminelle tilegning av det som var av nasjonale, økonomiske verdier i landet, akkurat som i Russland og i størstedelen av den tidligere «Østblokken».

Russerhatet

Tsar Peter den stores far Aleksej inngikk en beskyttelsesavtale med de ukrainske kosakkene mitt på 1600-tallet.

– Det kostet Ukraina selvstendigheten i 350 år, ropes det på Majdanplassen nå.

Ukraina ble historisk kalt Europas kornkammer. Frakt av korn fra Ukraina og Tagan Rog til Europa var så omfattende at bare den alene finansierte Peter Jebsens prosjekt om å overføre den bergenske handelsflåten fra seil til damp på 1800-tallet.

Sovjettiden ble et mareritt, og da dominerte russerne maktapparatet under den blodige diktatoren Josef Stalin, som selv var fra Georgia i Kaukasus.

Kollektiviseringen av jordbruket etter 1929 førte til hungersnød i Ukraina i 1932-33, med millioner av døde. Brede lag av det politisk aktivt tenkende miljøet i Ukraina ville ha en lov som stemplet dette som genocid, eller folkemord.

Ukraina opplevde også hungersnød like etter den andre verdenskrig.

– Den skal ha god fantasi som klarer å skape matmangel i Ukraina, sa Winston Churchill da. Hverken ukrainerne eller de muslimske folkeslagene i Nord-Kaukasus kan tilgi russerne at de brakk ryggen på bondestanden gjennom kollektiviseringen på 1930-tallet.

I tillegg kommer den politiske terroren etter 1937, som også rammet Ukraina meget hardt. Og det var en ukrainer, Nikita Krustsjov, som tok oppgjøret med Stalin på den 20. partikongress i 1956, og ga Krim over fra den russiske sovjetrepublikken til Ukraina. Det tilgir russerne ham aldri.

Nazistisk medløperi i Ukraina

Da Hitler-Tyskland invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, ble de invaderende styrkene hilst som befriere. Første prioritering for nazistene var å sikre områdene i ryggen på Wehrmacht og Waffen-SS, etter hvert som blitzkrigen gikk fort østover. Så fysisk utslettelse av jøder og kommunister skjedde èn masse i Ukraina.

– Gjerdene rund tyskernes utryddelsesleire av jøder, som stengte for innsyn, ble lavere jo lengre øst tyskerne fòr frem, og da de kom til Babij Jar i Kiev var der ingen gjerder engang lengre. For lokalbefolkningen sympatiserte med nazistenes utryddelse av jødene, sa nazijegeren Simon Wiesenthal til NRK i Oslo i 1986.

Massakren av Kievjødene i Babij Jar ble fortiet i hele sovjettiden. At det var jødene som ble myrdet der med ukrainerne som tilskuere, kom først på minnetavle ved monumentet etter kommunismens sammenbrudd.

I sin bok «Rettferd, ikke hevn» beskrev Simon Wiesenthal det ukrainske medløperiet med nazistene i hans egen hjemby Lviv så sent som sommeren 1944 da tyskerne likviderte de siste rester av jøder som hadde gjemt seg før russerne rykket frem.

Ukrainerne anga jødene i Lviv og i dag skjemmer nazisymboler mang en bakgatemur i Lviv. Da nazistene i Paris hadde problemer å skjelne jøder fra franskmenn, inviterte Gestapo ukrainske gendarmer til å hjelpe dem fordi de kunne lukte jøder. I doktorgraden «Nazismen i Tyskland» beskrev Arild Haaland allerede i 1956 i kapitlet «De ikke-ariske bidragene» til utryddelsen av jødene under nazismen.

Etter den andre verdenskrig klarte en del medløpere å ta seg til Vesten, sammen med nasjonalister og andre dissidenter. I Frankfurt am Main ble ”Folkets arbeidsunion” eller ”Narodno-trudovoj sojuz” (NTS) grunnlagt.

I 1976 avslo den meritterte sosial- og økonomihistorikeren med ukrainsk-jødisk bakgrunn, Moshe Lewin, et tilbud om godt lønnet arbeid for NTS. Da var han professor ved Centre for Soviet and East European Studies i Birmingham, England. Da hadde han skrevet de berømte bøkene ”Russian Peasants and Soviet Power” og ”Social Undercurrents in the USSR”.

–Jeg takket nei til NTS fordi jeg vet det er folk i ledelsen der som hadde overlevert meg til tyskerne om de hadde truffet meg i Ukraina i 1944, sa Lewin til meg. Han var en av mine veiledere til historie hovedfag.

Europeiske verdier og fortielsene

I den tidligere Østblokken rår et paradoks. Mange folk var til ulike tider både bødler og ofre. Det er bare det siste aspektet som huskes, det andre fortrenges.

– Det fins uttrykte antisemitter i omkretsen til Viktor Jutsjenko, sa en representant for Ukrainas nasjonale Holocaustsenter til NRK i desember om de som fikk påvirke helten fra den oransje revolusjonen.

Slikt skjer når folk griper tilbake før tiden da kommunismen overtok i søk etter et verdigrunnlag som kan være egnet for den postkommunistiske æra. I Ungarn marsjerer nazistenes arvinger i form av ”Den ungarske garde”, som ivrig utryddet Budapestjødene høsten 1944.

I Kiev var der store pogromer i det første tiåret av det 20. århundre.

– Her i Ukraina elsker folk konspirasjonsteorier og da griper de gjerne til den jødiske konspirasjonsteorien først, fortalte en ung rabbiner ved Krystallsynagogen i Kiev til NRK i 2004.

Da hadde ekstreme nasjonalister prylt ham opp med hans to små døtre som vitner. I Kiev er de ekstreme nasjonalistene fra ”Frihetspartiet” meningsfeller med dem som gikk «Den russiske marsj» her i Moskva for en måned siden:.

– Hovedfienden er Satan og hans jødiske medløpere, samt alle fra Kaukasus og Sentral-Asia, sa fanebæreren til NRK da.

Ekstreme, ukrainske nasjonalister snakket også om «det jødisk-bolsjevikiske frimureriet» da de rev ned Leninstatuen på Den besarabiske plassen i Kiev denne uken.

Ukrainsk ungdom vet, at det er uvelkomment å spørre «hva gjorde du under krigen, bestefar?» for den redselssagaen er ofte fortiet.

Også i Ukraina er fortielsen et av de største hindre for at moderne, europeiske verdier skal kunne trives i det ukrainske, politiske jordmonn.

Det vet tidligere DDR-borger Angela Merkel. Det vet EU-kommisjonens leder Jose Manuel Barosso, som vokste opp i det fascistiske Salazar-regimet i Portugal.

Men EU-kommisjonen håper ukrainsk ungdom og ungdom for eksempel i Ungarn, Slovakia og Baltikum skal få annet å tenke på enn fortidens redsler når levestandarden øker. Men i Ukrainas tilfelle ville ikke EU sette penger på at tiden er inne, ennå.

Det ble med ord, ikke handling. For i Ukraina er det like langt til velferd som til sannhet.

– I ukrainsk politikk dreier alt seg bare om penger, uttalte Ukraina-spesialisten Tor Bukkvoll nylig til NRK. FFI-forskeren har doktorgrad i statsvitenskap på Ukraina.

I det spraglete spekter av protestanter i Kiev er det en politisk risikosport nå å entydig å utpeke helter.