– Jeg klarer ikke forsone meg med havet som grav

Bilfergen var på vei fra Tallinn til Stockholm og befant seg i utkanten av Åbos skjærgård da nødanropet kom inn ved 01-tiden. Skipet hadde fått kraftig slagside og vannet strømmet inn på bildekket. I løpet av en halvtimes tid sank fergen.

20 år etter sitter Harald Setsaas i Selbu i Sør-Trøndelag og leser gamle aviser om forliset, der sønnen og eks-samboeren omkom.

– Havet er så stort og ubestemmelig, at jeg ikke klarer å forsone meg med havet som en grav.

Setsaas vet at 20 år er lenge, men når han leser aviser fra høsten 1994, er det som tiden forsvinner.

– Når jeg setter meg ned og leser aviser fra den tiden, føles det som det var i går.

Se intervjuet med Harald Setsaas øverst i denne saken.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Drømmer om at jeg var der

Forliset i Østersjøen er det veste i Europa etter krigen. Blant de omkomne var Harald Setsaas' seks år gamle sønn, Hjørund Setsaas Pettersen.

– Han var en snill gutt, og han var nysgjerrig på livet. Han var også veldig sosial, sammen med kamerater og en gutt i nabolaget her. De lekte godt sammen, og han var på alle måter en trivelig gutt.

Setsaas har et bilde av Hjørunds mor, eks-samboeren Ingunn Pettersen, sammen med Hjørund på kaia i Tallin. Bildet er tatt like før de gikk om bord i fergen, langt unna faren på Selbu i Sør-Trøndelag.

Setsaas sier han flere ganger har tenkt på hva han kunne gjort, dersom han hadde vært med sønnen og eks-samboeren.

– Jeg har drømt og fantasert i mange situasjoner om at jeg var der, og at jeg tok sønnen min på nakken og gikk opp de trappene, og kom meg ut i en livbåt, rett og slett. Hadde jeg fått med meg han, hadde Ingunn også berga seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Får ikke ligge i fred

Etter ulykken har flere pårørende stilt spørsmål ved havarikommisjonens rapport, som slo fast at feil på baugporten var årsaken til ulykken.

Den siste tiden har også mange pårørende vært fortvilet og sinte etter meldinger om dykkere som ulovlig tar seg ned til vraket av Estonia, skriver NTB.

Gravfreden ved vraket blir stadig utfordret. Den finske kystvakten har redusert sin overvåking, samtidig som dykkerutstyr er blitt stadig mer avansert. I dag er det ikke noe problem å gå ned på 80 meters dyp der vraket av passasjerfergen ligger.

– Antall dykk kommer til å øke. Det spiller ingen rolle at det er forbudt, sier skipsfartshistoriker Claes-Göran Wetterholm til TT.

Ifølge Aftonbladet har det allerede funnet sted 30-50 dykk og gjenstander er hentet opp fra vraket.

• Les også: 20 år siden «Estonia»-katastrofen som tok 852 liv

Krever moderne hjelpemidler

Denne uken møtte Estoniagruppen til seminar i Riksdagen. De pårørende har aldri fått noen fullgod forklaring på hva som skjedde da Estonia sank, men nå krever gruppen at man tar i bruk moderne hjelpemidler.

– Med HD-kameraer og moderne LED-lys på 500 watt skulle det være relativt enkelt å dokumentere hele skroget. Etter min mening bør det kunne gjøres på to uker, sier Marcus Runeson fra støttegruppen.

De pårørende er uenige i hvordan man kan løse problemet med ulovlig dykking. Historikeren Wetterholm mener det bør la seg gjøre å få Estonia hevet, men om det ikke er mulig, bør man forsøke å hente opp levningene. Flere av de pårørende mener imidlertid Estonia nå er en gravplass som ikke bør forstyrres.

• Les også: Estonia-forliset fortsatt uoppklart

Artikkelen fortsetter under bildet.

Brutte løfter

Myndigheter, rederier og tilsynsansvarlige var raskt ute med løfter om at årsakene til ulykken skulle finnes og at de ansvarlige ville bli stilt for retten. I tillegg skulle skipet heves slik at ofrene kunne bli begravet.

Den svenske regjeringen gikk senere bort fra løftene om å heve skipet og hente ut de omkomne. Ingen ansvarlige ble heller stilt for retten.

Senere foreslo regjeringen at vraket skulle tildekkes med en kappe av betong. Men etter hvert ble det klart at heller ikke det var mulig.

En avtale fra 1995, undertegnet av en rekke land, erklærer Estonia som en fredet gravplass og forbyr all dykking ved vraket. Men Estonia ligger i internasjonalt farvann, noe som gjør det vanskelig å straffeforfølge personer som bryter forbudet.

Dødsfeller

Den direkte årsaken til forliset var svikt i låsene og festene på baugporten, ifølge granskningen fra 1998. Da baugporten brakk løs, ble rampen inn til bildekket dratt med og vannet strømmet inn.

Svært raskt fikk fartøyet 30-40 graders slagside. Det gjorde det nærmest umulig å bevege seg om bord i skipet, og dører og korridorer ble dødsfeller.

Ulykken krevde 852 menneskeliv, de fleste av ofrene var svenske. Seks omkomne og tre overlevende var norske.

'