Slik unngår Bjørgen Northug-fella

Mandag kom endelig bekreftelsen på at Marit Bjørgen fortsetter langrennskarrieren. 35-åringen valgte å gi sine aller mest iherdige supportere nyheten først, medlemmene i Trøndersk Skilaug som reiser verden rundt for å heie fram norske langrennsløpere generelt, og trønderne spesielt.

– Jeg har brukt våren til å tenke litt og jeg er nå sikker på at jeg er hundre prosent klar for å legge ned det arbeidet som trengs for å fortsette karrieren, sa Marit Bjørgen til NRK i forbindelse med årsmøtet i skilauget.

– Vi får ta ett år av gangen. For meg er det veldig viktig at man har hundre prosent motivasjon, for har man ikke det, detter man fort nedover på lista, fortsatte Bjørgen, og hevdet at det ikke var noen «big deal».

Klisjeene som betyr alt

Nei, det var ingen «big deal». For noen egentlig tvil har det mest sannsynlig ikke vært.

Likevel er hele prosessen Bjørgen nå har vært igjennom – og alt hun har sagt igjennom den – selve svaret på hvorfor Marit Bjørgen er så god som hun er, år etter år etter år etter år etter år osv. osv. osv.

Forklaringen ligger i noen av idrettens største klisjeer:

• Man må ha fokus på arbeidsoppgavene
• Man må være 100 prosent motivert
• Kvalitet er viktig på alle treningsøkter
• Det som var godt nok i dag, er ikke godt nok i morgen
• Man må ta ett renn, og en sesong, av gangen
• De viktigste kampene (rennene) er de som ikke er spilt (gått)
• Ingenting blir så fort historie som en fotballkamp (eller et skirenn)

Og vi tar med Marit Bjørgens egen leveregel: «Verdensmester er ikke noe du er, det er noe du blir.»

Disse frasene er blitt klisjeer av en grunn, nemlig at de er sanne – forutsatt at man evner å fylle dem med innhold. Kanskje er Marit Bjørgen best i verden, uansett idrett, til å gjøre nettopp det.

Når man allerede er best i verden, holder det ikke med langsiktige drømmemål. For å kunne gjenskape suksess, må man orke å utfordre seg selv på hver minste detalj hver eneste dag. Og det er ikke noe man bare kan bestemme seg for, om den indre gløden ikke lenger er der.

«Northug-fella»

Kanskje var det akkurat her Petter Northug gikk i fella etter VM i Holmenkollen i 2011. Etter den ultimate hjemmetriumfen var han dønn ærlig på at han ville få problemer med å bygge opp tilsvarende motivasjon igjen.

Foran ham sto en mesterskapsfri sesong, et VM i Val di Fiemme og et OL i Sotsji. Begivenheter, for all del, men likevel ikke akkurat Edens hage for en utøver som hadde levd som en asket siden puberteten, som hadde oppfyllt alle sine mål og drømmer, og kronet det hele med å bli VM-konge på hjemmebane.

Det ble ganske raskt klart for Northug at det neste som virkelig kunne trigge ham, var et VM på svenskenes hjemmebane i Falun i 2015. Plutselig var ikke det neste skirennet det viktigste. Det neste virkelig viktige rennet var faktisk ikke før om fire år!

Da kan man unne seg noen ekstra ferieuker om våren. Man kan ta seg noen turer til Monaco og Las Vegas for å spille kort, eller man kan sitte oppe noen netter for å gjøre det samme på nettet.

Man kan ta seg en tur på byen, selv på tider av året der det med 100 prosent motivasjon ville vært helt utelukket. Man kan rett og slett senke guarden, slippe seg litt ned.

Man må ikke ha kvalitet på hver økt. Man må ikke ha fokus på arbeidsoppgaver hver dag. Fordi man har tid til å hente inn det tapte.

Mannen med den antatt råeste psyken, hadde plutselig ikke de insentivene som trengtes for å fylle toppidrettsklisjeene med innhold. Da var han plutselig ikke verdens beste lenger, heller.

Kanskje burde han bare tatt et års pause?

Ett år av gangen

Petter Northug klarte til de grader å hente seg inn. VM i Falun ble hans beste mesterskap med fire gull.

I rettferdighetens navn skal det sies at han også gikk noen gode skirenn mellom VM i Holmenkollen og VM i Falun. For eksempel gikk han ei eventyrlig tremil i Davos i desember 2011. Han tok to VM-gull i Val di Fiemme og vant verdenscupen i 2013.

Men han gikk også mange dårlige, og veldig mange middels, skirenn. I Sotsji-OL var han for første gang i et mesterskap uten å være i god nok form til å kjempe om medalje.

Utenfor skiløypa gikk det bokstavelig talt gjennom autovernet og rett i grøfta, uten at vi trenger å utbrodere det enda en gang.

At Northug har lært mye, er det ingen tvil om. Blant annet kommer det til syne ved at han ennå ikke har bestemt seg for hvordan han skal satse neste vinter. Følgelig vet han enda mindre om hvordan han skal satse de påfølgende årene.

For nå er han tilbake der en toppidrettsutøver må være: Ett år av gangen.

I bobla

Northug har en vinter bak seg der alt handlet om å komme i toppform til VM. I Falun handlet alt om det neste løpet – helt til målstreken var passert på den avsluttende femmila.

Vi som var tett på Northug de første timene etter det løpet, fikk med selvsyn oppleve hvordan målpasseringen fullstendig slo lufta ut av ham. Blikket hans var fullstendig tomt.

Da han lå på sofaen inne på NRKs kontor i pressesenteret i Falun, virket hele gutten helt tom. Og det var helt forståelig. For plutselig befant han seg i en tid han ikke hadde forholdt seg til at overhodet ville komme.

Northug hadde – og dette er faktisk ingen overdrivelse – gått inn i femmila med en mental innstilling om at de neste to timene (det skulle vise seg å bli to drøye timer) også kunne bli hans siste. Ingenting etterpå var av betydning.

Slik blir man verdensmester.

Selv om Marit Bjørgen, i motsetning til Petter Northug, sjelden snakker om at hun legger livet i innsatspotten når hun går skirenn, var hun selvfølgelig like mye som Northug «i bobla» under VM i Falun.

Så da hun stort sett på hver eneste pressekonferanse ble spurt om framtida, svarte hun, som sant var, at det måtte hun komme tilbake til etter sesongen.

– Det er ikke noe jeg tenker på, sa Bjørgen, gang etter gang.

Lei av å svare

Mange, og da særlig journalistene, tok henne åpenbart ikke på alvor. For spørsmålene dukket opp igjen. Og etter hvert begynte Bjørgen å framføre svarene på en måte som kanskje kunne tolkes i retning av at tankene om et karrierepunktum hadde streifet henne.

Sannheten var og er nok snarere at hun ble mer og mer lei av å svare på spørsmål om noe hun selv ikke reflekterte noe særlig over, mens hun selv satt der og var litt opptatt av løpet hun akkurat hadde gått og veldig opptatt av det neste løpet hun skulle gå.

Marit Bjørgen lot seg ikke rive ut av fokus selv om pressen hadde et annet fokus.

Signalene Bjørgen et par uker senere ga til media etter verdenscupavslutninga i Holmenkollen, var ikke til å misforstå. Da var det tydelig at hun etter VM hadde tatt seg tid til å tenke litt på veien videre. Og at hun var motivert for videre satsing.

Hun måtte bare gå en ekstra runde med seg selv, for å være helt sikker. Marit Bjørgen liker ikke å love noe hun ikke kan holde.

VM-svaret må vente

Nå vet vi at Marit Bjørgen satser mot 2015/16-sesongen. Hva hun gjør etterpå, vet vi ikke.

Det kan vi heller ikke vite, for Bjørgen vet det neppe selv. Får Bjørgen en like god vinter som den som akkurat er ferdig, er nok sjansene gode for at hun også er motivert for å satse mot Lahti-VM i 2017.

Det svaret får vi om et år.

Før den tid får vi garantert også høre noe om hva Petter Northug tenker om framtida.

Men hva angår VM i Lahti, gjelder nok det samme for Northug som for Bjørgen: Den runden kommer vi tilbake til om tolv måneders tid.

Tiden for sportslige fireårsplaner er nok over, også for Petter Northug.