På tide å sette på matchvinnerne, Høgmo!

Det er ikke mange som stiller spørsmål ved landslagssjef Per Mathias Høgmo lenger. Han har håndtert generasjonsskiftet på landslaget på en mesterlig måte og fått etablert en spillestil hvor vi ikke bare lar motstanderen styre kampen.

Mens vi før reduserte mulighetene våre til solid defensiv organisering, kontringer og scoring etter dødballer, er vi i dag i stand til å holde ballen i laget i flere trekk. Vi har rett og slett fått et bedre herrelandslag i fotball. Det kan vi være stolte av.

Nå er vi to kamper mot Ungarn unna å nå vårt første mesterskap siden 2000.

Etter å ha sett Rosenborg vinne et klart seriegull, tror jeg nøkkelen til EM-billett for Norge kan ligge innenfor egne landegrenser.

Mange å velge i

Etter at RBK-trener Kåre Ingebrigtsen fikk skikk på RBK-skuta gjennom humørfylt atferd, guts og gode, gamle 4-3-3, er det i år blitt seriegull, cupfinale og gruppespill i europaligaen. Klarer han å krone det med mesterligaspill også, er RBK tilbake for fullt på den internasjonale arenaen.

I prosessen har "Bruttern" satt sammen et mannskap som inneholder en rekke spennende spillerprofiler. Det finnes noe dansk dynamitt, men ikke minst også en rekke norske spillere som slett ikke ser ut som de er lagd av gråstein.

Kun én av dem spiller fast på landslaget.

Angriper Alexander Søderlund har vel ikke bøttet inn med mål i landslagstrøya (det første kom mot Malta), men han er likevel fast inventar i første-elleveren.

Ellers er det tynt.

I rettferdighetens navn er det i høst blitt tatt ut flere RBK-spillere i landslagstroppen, men foreløpig har disse fått lite spilletid. Spesielt 21-årige Ole Selnæs er en kjempespennende midtbanespiller som kan åpne ethvert forsvar med sin følsomme venstrefot. Nå sist skjedde det mot Godset da RBK reduserte til 3-2. Kanskje føler Høgmo at han allerede har den spilleren i Celtics Stefan Johansen, men det skader ikke å teste ut to playmakere på samme lag.

Det var for eksempel litt snodig at Selnæs ikke fikk prøvd foten i andre omgang mot Malta. Han kunne garantert ha sørget for enda større norsk dominans ved å strø pasninger til lagkameratene.

Norge trenger fart og scoringer

Høyresiden til Rosenborg er også et annet våpen som har vært effektivt, hvor back Jonas Svensson og kant Pål André Helland herjer. Begge ble da også tatt ut i landslagstroppen i høst, men kjappe og målfarlige Helland måtte dessverre kaste inn håndkleet på grunn av en lårskade før Malta og Italia. Det er synd, fordi Helland er en mer naturlig høyre kantspiller enn kaptein Per Ciljan Skjelbred.

Vi trenger fart mot Ungarn. Det har vi jo til gangs i landslagets høyreback, Olympiakos-spiller Omar Elabdellaoui, så det blir vanskelig å komme utenom han. Og muligens er det slik at norske eliteseriespillere er bedre på klubblaget enn på landslaget. Det å ta steget ut av Norge og daglig spille i utenlandske klubber i Skottland, Hellas, Tyskland, Nederland, ja til og med Sverige, gjør deg kanskje bedre rustet til å takle den internasjonale hverdagen og trøkket på landslaget.

Kanskje, men slett ikke sikkert.

Fordi det i avgjørende kamper til sluttspill kan være nerver og tilfeldigheter som spiller inn. De avgjøres like gjerne på grunn av flaks og ørsmå marginer som dyktighet og godt spill. Derfor trenger Norge matchvinnerne, vinnerskallene som ikke lar seg stresse, og samtidig er så sultne at de ønsker å oppnå noe stort i fotballkarrieren.

Den berømte flytsonen

Hva da med å putte på spillere med fersk suksess og som er i støtet?

Det mentale aspektet kan aldri overdrives i noen toppidrett. I Norges EM-tropp i år 2000 spilte ni av 22 spillere enten i Rosenborg eller hadde hatt en lengre periode i klubben. Den gang var det Nils-ene som regjerte i norsk fotball, Eggen i RBK og Semb på landslaget. Rosenborg var i den lange flytsonen med mesterligakamper og den utrolig rekken med seire i norsk eliteserie.

Nå ble dessverre selve europamesterskapet ingen suksess. Men i kvalifiseringen vant vi syv kamper på rad og endte opp som suveren puljevinner, åtte poeng foran Slovenia og ti poeng foran Hellas. Vi må minne oss selv på at Norge aldri før har vunnet en playoff til et sluttspill. Og samtidig be til høyere makter om at alle gode ting faktisk fortsatt er tre.

Nå gjelder det for Norge å levere varene. Det har Rosenborg allerede vist at de kan. Hvorfor ikke benytte seg av noen som har bevist at de er i stand til det?