– Irritert når jeg blir beskyldt for ting jeg ikke har gjort

Historien om Egil Kristiansens ti år som kvinnelandslagstrener i langrenn, er historien om 23 gull, 10 sølv og 14 bronse i VM og OL. Det er historien om hvordan Norge har inntatt en historisk suveren posisjon internasjonalt.

Men det er også en historie som inneholder nok av motstand. I 2009 jobbet krefter for å få Kristiansen fjernet fra jobben. Marit Bjørgens fortvilte situasjon var selve symbolet de norske langrennsjentenes fall.

Nå settes det punktum. Mandag takket Kristiansen for seg på en pressekonferanse i Holmenkollen.

Så satte han seg ned i sofaen for å snakke med NRK om de gode øyeblikkene, men ikke minst også de vanskelig.

– Du sier at Marit Bjørgens første OL-gull på sprinten i Vancouver i 2010 er det største enkeltøyeblikket. Hva husker du av det?

– Det var veldig spesielt, du husker historien i forkant. Samtidig var jeg faktisk sjuk, så jeg var i isolat i OL-leiren. Det var ei brakke uten TV eller noen verdens ting, så jeg hadde sneket meg ned til administrasjonskontoret til den norske troppen for å se på TV. Jeg hadde egentlig ikke lov til å være der.

– Da det ble finale og jeg skjønte at «dette går veien», så var det rimelig vill jubel i brakka. Så det er den enkeltprestasjonen jeg husker best. Vi hadde brukt så vanvittig lang tid på å jobbe hardt mot det målet. At det endelig lyktes, etter så mange tunge år, er det største.

Bjørgen-konflikten

– Det var mange diskusjoner om Bjørgens treningsopplegg i overgangen fra Svein Tore Samdal som landslagstrener til deg. Hvor mye følte du på at den uenigheten var med på å påvirke hennes prestasjoner årene i forveien?

– Marit hadde en vanvittig tro på det hun drev med, og det skjønner jeg etter de gode prestasjonene hun gjorde i perioden før. Hun hadde trua på at det også skulle bringe henne et steg videre, men kanskje burde hun tenkt som så at «nå har jeg prøvd dette i så mange år og kanskje ikke lyktes» og vridd om litt før. Men samtidig tror jeg Marit lærte ekstremt mye i den perioden. Og det gjorde jeg også. Det er kanskje den perioden da det gikk tyngst jeg har lært mest i min trenerkarriere. Og det har jeg tatt med i ettertid.

– Klare til å kaste meg ut

– Hvor nær var du å kaste inn håndkleet da kritikken haglet mot deg etter VM i Liberec i 2009?

– Jeg var aldri i nærheten av å kaste inn håndkleet. Det kan godt hende mange andre var klare til å kaste ut meg, men jeg var aldri klar for å gå ut sjøl. Jeg var innstilt på at «dette her skal jeg faen meg få til», og vise at det går an å få det på beina igjen.

– Hadde du følelsen av at flere ikke ønsket deg?

– Ja, det hadde jeg på følelsen. Det visste jeg, det var ikke bare en følelse.

– Var det utøvere som kom til deg og sa at de helst så at du ikke fortsatte?

– Nei, ikke utøvere. Jeg hadde ikke følelsen av at noen utøvere ville det, men det var mange andre utenfor.

– Irritert den dag i dag

– Hva gjorde den opplevelsen med deg, prosessen i 2009?

– Jeg tror det er viktig å ha med den typen ting som ballast også når det går bra. Hadde det bare gått bra hele tida, så tror jeg kanskje ikke vi hadde fått til så mye som vi har gjort. Du ser at det er ingen selvfølge at ting skal gå bra.

– Er det noen øyeblikk som skiller seg ut fra den tunge tida?

– Jeg vil ikke dra fram enkeltting. Men å bli beskyldt for ting du absolutt ikke har gjort, det blir jeg irritert over. Det er nesten så jeg blir irritert den dag i dag.

– Og nå snakker vi om episoden etter stafetten i Liberec, da Adresseavisen skrev at du skjelte ut laget i smørebua etter at medaljen glapp?

– For eksempel, ja.

– Og det irriterer deg?

– Ja, å bli beskyldt for ting du absolutt ikke har vært i nærheten av å gjøre, det irriterer meg. Men dette har jeg ikke tenkt å rippe opp i.

Den store utfordringen

– Du har hatt veldig mange jenter på laget som har tatt gull og medaljer i internasjonale mesterskap, også sier du at det vanskeligste med jobben er å ta seg av den som sliter mest til enhver tid. Hva består den delen av jobben i?

– Det er veldig utfordrende når du er på et mesterskap eller på et verdenscuprenn, for du blir fort dratt med på pressekonferanse og skal ditten og datten med utøvere som har gjort det bra. Og så vet du samtidig at det er utøvere som ikke har gjort det bra som du kanskje ikke får tatt deg godt nok av. Det synes jeg er utfordrende, for du vet at det er de som faktisk trenger det mest.

– Jeg husker det var veldig spesielt under VM i Holmenkollen i 2011, på 30-kilometeren. For du har to utøvere som tar dobbeltseier. Therese Johaug tar gull, Marit Bjørgen blir nummer to – og jeg står borte i svingen med TV-kameraer på meg når Therese og Marit går i mål, og det skal egentlig være vill jubel. Men så står du og venter på to utøvere som ikke har prestert – Vibeke Skofterud og Kristin Størmer Steira, som ikke har fått ut det de er gode for. Du kan ikke stikke i vei og juble som tusan når de går forbi. Du føler med dem som har gjort den samme jobben, men ikke lyktes.

Spiseproblemer

– Du nevnte Skofterud og Steira – to utøvere som har hatt utfordringer rundt spising og vekt. Hvordan har det vært å håndtere den problematikken med flere utøvere?

– Det er vanskelige saker. Det er av de tyngre tingene jeg har jobbet med. Men samtidig er det også ting man har med seg som ballast, og som man faktisk lærer ganske mye av. Jeg tror man lærer desidert mest av de tingene som er vanskelig og som du virkelig må utfordre deg sjøl på.

– Har du opplevd å måtte gripe inn og si «du har et problem, vi må sette ned foten, vi må snu kursen, du må ta en pause»?

– Ikke akkurat det, men det er hele tiden en dialog på sånne ting. Man snakker sammen, og så tar man tak i det. Men det er ikke bare jeg som er inne i en sånn loop. Da er det flere fagpersoner. Men samtidig må du som trener pushe på en del ting.

– Hva er du mest stolt av i løpet av de ti årene som landslagstrener?

– Det er faktisk det vi har klart å få til. Å klare å holde trykket oppe, uavhengig av om resultatene er dårlige eller gode, å gjøre den forbanna jobben ett hundre prosent uansett. Å ikke bli dratt ned av et dårlig resultat, eller å ta helt av for kjempegode resultater. Å male på, male på uansett.

– Kunne vært en kjempebrems

– Bjørgen og Johaug er på en treningsmessig nivå som nesten ingen andre utøvere i Norge noen gang har vært, og nesten ingen andre i verden heller. Martin Johnsrud Sundby har sett i treningsdagbøkene deres for å oppnå sin framgang, føler du at du har vært med på å sette en ny standard for trening i langrenn?

– Når du nevner det, er kanskje det også en ting jeg er litt stolt over. Vi har hele tiden pushet grensene og lagt en ny mal, satt en ny standard, for hvordan det er mulig å trene. Det er kanskje ikke først og fremst min fortjeneste, men jeg har gitt disse offensive utøverne litt frir tøyler til å kunne gjøre det.

– Jeg kunne ha vært en kjempebrems på utviklinga og sagt at de måtte roe ned, men de har fått litt frie tøyler. Det har vist seg å være veldig bra, og vi ser at andre har begynt å ta etter og fått gode resultat.

– Er det vanskelig for en trener å vite hvilke utøvere du kan gi frie tøyler og hvem du må holde igjen?

– Det er ikke så lette hele tida, og mange av jentene er ekstremt offensive. Noen kan det være vanskelig å tøyle, og noen ganger går det i grøfta.

– Er det noen utøver du som trener du har fått for lite ut av potensialet til?

– Jeg vil ikke dra fram enkeltnavn, men det er mange utøvere du føler ikke har fått ut potensialet sitt og kanskje kunne gjort ting litt annerledes her og der.