Grete Andersen var et helt ubeskrevet blad da hun stilte til start under EM i Helsingfors i 1971.
Et offensivt Norges Friidrettsforbund hadde likevel tatt ut både 17 år gamle Grete og to år yngre Ingrid Christensen (senere Kristiansen) til mesterskapet.
For Grete Andersen endte mesterskapet med en 6. plass i sitt forsøksheat på 800 meter og en 8. plass i sitt forsøksheat på 1500 meter.
Hun var henholdsvis sju og 13 sekunder bak vinnertiden i mesterskapene på distansene.
Løperdronningen ble kronet
12 år senere var navnet endret fra Grete Andersen til Grete Waitz og hun var allerede utnevnt som verdens løperdronning.
Fire seire i New York maraton og fem VM-gull i terrengløp var noe av det hun hadde vunnet siden dagene i Helsingfors i 1971.
Da Grete Waitz vendte tilbake under det første VM i friidrett var det selve kroningen av løperdronningen som skulle foregå i Helsingfors 7. august 1983.
Vant med tre minutter
Irske Regina Joyce ledet tidlig, men da Waitz satte opp farten var resten av feltet sjanseløs.
Da Grete Waitz løp gjennom maratonporten og inn på Olympiastadion, i fotsporene til Emil Zatopek fra 1952, var konkurrentene lagt langt bak.
Vinnertiden på 2.28,09 var akkurat tre minutter foran amerikanske Marianne Dickerson på 2. plass.
Kvinnenes maratonløp var første øvelse i mesterskapet og dermed hadde sportsklubben Vidar og Norge fått den aller første verdensmesteren i friidrett.
Gull og mer heder
Senere i karrieren skulle det bli flere seire i New York maraton, sitt eget løp i Oslos gater og statue utenfor Bislett Stadion på Grete Waitz.
I 2008 ble hun tildelt St. Olavs orden (se video under), men i historien om Norges største løper gjennom tidene er det 7. august 1983 som vil bli husket som den største triumfen.
Eller, for å gjenta Knut Bjørnsens ord, da Grete Waitz løp inn til seier og VM-gull hin augustdag i 1983:
- Et stort øyeblikk i norsk idrett totalt sett, mange vil kanskje si det største.
Video: Se Waitz få St. Olav