– Det er enorm forskjell på de to troppene når det gjelder enkeltspillernes status, ferdigheter og styrke. Det ingen tvil om at «Drillo» hadde langt tyngre våpen til rådighet på 90-tallet, sier Tjærnås til NRK.no.

• Hvilken tropp mener du er best? Si din mening i kommentarfeltet under artikkelen!

NRK.no ba Tjærnås studere de to troppene før VM-kvalifiseringskampen mot Sveits. Etter å ha gjort sine vurderinger, skrev han følgende på Twitter:

«Akkurat gått gjennom troppen som slo Sveits i ’96 og den vi har nå. Gourmetrestaurant vs McDonalds. Begge kan duge. Tar en «Big Mac fredag?»»

Tjærnås har trukket frem tre poenger han tror er hovedgrunnene til landslagets suksess på 90-tallet, og hvordan styrkene har raknet frem til i dag:

• Spillestil: – Den overrasket de fleste, og var både nyskapende og effektiv nok til at mange motstandere ikke fant gode mottrekk.
• Spillerutvikling: – Vi lå i forkant av mange andre i forhold til systematisering. Vi hadde et finmasket nett, der vi fanget opp de aller fleste på ulike nivåer, og greide å utvikle mange til å bli den beste utgaven av seg selv.
• Entusiasme: – Alt var nytt og uvirkelig. Vi var i verdenstoppen i fotball. Euforien gjorde at nærmest alle i alle ledd jobbet over evne.

2012:

• Spillestil: – Den praktiseres ikke like gjennomført eller ekstremt som på 90-tallet, og som derfor ikke er like effektiv. Dessuten har mange motstandere funnet bedre mottrekk mot den. Og det viktigste: Den gjennomføres med dårligere spillere, uten tilsvarende spisskompetanse.
• Spillerutvikling: – Vi er fortsatt relativt hardtsatsende på spillerutvikling, og vi når mange. Men der vi var overlegne på struktur for 15-20 år siden, har mange andre kopiert, eller skaffet egne modeller som fungerer minst like godt.
• Entusiasme: – Et eller annet sted på veien ble det nærmest en selvfølge at vi skulle vinne fotballkamper. Nå skulle de også vinnes med stil. Vi har mistet den entusiasmen, kanskje til og med takknemligheten, over at vi har et landslag i en steinrøys med fem millioner mennesker som fortsatt vinner mange fotballkamper.

– Det vesentlige er at fotball både er 1x11 og 11x1. Trenerens viktigste redskap vil, uansett spillestil, alltid være kvaliteten på spillerne han trener, mener Tjærnås.

– Ikke hengt med

Kjetil Rekdal spilte i Rennes da Norge slo Sveits 1-0 på bortebane i 1996. Han mener Tjærnås har flere gode poenger, men først og fremst at Norge har tapt store terreng på spillerutvikling de siste 10-15 årene.

– Det er erkjente jeg da jeg kom tilbake til Norge i 2000. Da sa jeg at det måtte skje noe med norsk fotball, eller så ville vi bli parkert fullstendig, sier Aalesund-treneren.

– Hvordan da?

– Vi fortsatte å dyrke bare det vi var gode på. Vi så ikke etter nye elementer i det hele tatt, sier Rekdal.

Han mener Norge har gått fra å være primitive fremover og bunnsolide bakover, til å falle midt i mellom.

– Nå slår vi sprekker og slipper inn langt flere mål. Vi har nok bedre individuelle ferdigheter enn vi hadde tidligere, men de er ikke godt nok utviklet til å kunne spille annerledes. Dermed klarer vi ikke å gjøre det vi var gode på før skikkelig, altså det defensive, samtidig som vi har for lite å komme med sjøl, sier Rekdal.

– Relative forskjeller

Egil «Drillo» Olsen har flere ganger påpekt at dagens landslagsspillere er langt bedre ferdighetsmessig enn 90-tallets.

NRKs fotballekspert Arne Scheie mener det er en selvfølge, men at den relative sammenligningen av lagene er avslørende.

– Hvis man ser på ’96-laget sammenlignet med andre landslag på den tiden, og gjør det samme med dagens utgave, ser man fort at vi hadde et lang bedre lag den gangen. Dette laget er jo helt fantastisk, sier Scheie, og trekker frem hvor sentrale roller utenlandsproffene hadde på store europeiske klubber.

Han mener det er mange sammensatte grunner til at norske spillere ikke er like sentrale i dag.

– Både spillerutvikling og ferdigheter er selvfølgelige sentralt, men det er også store samfunnsmessige endringer som kan ha betydning. Øst-Europas fall åpnet spillermarkedet på en helt annen måte, globaliseringen har blitt en helt annen, og det nok langt enklere for klubber å finne gode, billige talenter enn det var den gangen, sier Scheie.

– Ikke minst hadde vi motoren Rosenborg som skapte utallige utenlandsproffer. Deres posisjon i Europa spilte en stor rolle for utviklingen av landslaget, legger han til.

– Mangler trenerkultur

Én av dem som tok steget fra Rosenborg var Øyvind Leonhardsen (42). Han spilte for Wimbledon da han satte inn det avgjørende 1-0-målet mot Sveits i 1996.

Etter flere år som England-proff kom han tilbake til norsk fotball. Siden han la opp i 2007, har han drevet med spillerutvikling blant barn og unge.

Han vil ikke gå inn i detalj om de ulike troppene, men han mener norsk fotball har en lang vei å gå når det gjelder spillerutvikling.

– Vi hadde ikke spillere da eller i dag til å matche de beste når det gjelder ferdigheter. Skal vi hevde oss i Europa, må vi være med på spillerutviklingen fra starten av, sier «Leo».

Han mener det skjer mye positivt i Norge når det gjelder talentutvikling, men det er fortsatt en lang vei å gå, ifølge Leonhardsen.

– Vi trenger en god trener- og spillerkultur fra tidlig alder. Engasjerte foreldre er vel og bra, men vi trenger mer kunnskap og kompetanse allerede fra da man starter å spille fotball.