Takket nei til bloddoping: – Du skulle gjort som jeg sa

Si stedsnavnet Karuizawa, og den eldre garde av det norske skøytepublikum vet nøyaktig hva du mener: Jonny Nilsson som tok innersvingen på den norske skøyterevolusjonen.

NRK ringer Nilsson mens han er på en av sine hyppige skiturer. Den nyslåtte 70-åringen - han rundet milepælen forrige helg - fortsetter skituren mens han snakker med NRK. Boblende og full av fortellerlyst legger han ut om litt av hvert:

• Om veddemålet da han ødela nordmennenes eventyrlige "revolusjonssesong" i løpet av to dager
• Om at han var første svenske som fikk tilbud om bloddoping
• Om at han ofret kapitalen og nesten helsa på oppstarten av en proffliga på 70-tallet
• Om hvilken prestasjon han setter høyere enn det han gjorde på skøytebanen, og hvorfor han ikke ville tilbake til skøytesporten
• Om sine forslag til hva skøytesporten i dag bør gjøre for å få populariteten tilbake
• Om gleden ved å gå på ski

«Du skulle gjort som jeg sa»

– Jeg vet jo ikke akkurat hvor vanlig det var på den tiden, men jeg er nesten sikker på at jeg var den første svenske utøveren som ble tilbudt bloddoping, sier han om episoden i 1966.

– Jeg takket selvfølgelig nei, noe sånt var aldri aktuelt for meg, sier den tidligere skøyteverdensmesteren og langdistanseløperen til NRK.

Men historien sluttet likevel ikke der. Bare noen dager seinere var det skøytelandskamp på Bislett. Der møtte Jonny Nilsson norske Fred Anton Maier i samløp på 10.000-meteren.

Maier knuste ikke bare svensken med nesten 15 sekunder etter en knallavslutning, han tok også verdensrekorden fra nettopp Jonny Nilsson.

– Etter løpet kom den samme legen som hadde tilbudt meg bloddoping, inn i garderoben. «Du skulle gjort som jeg sa, så hadde ikke dette skjedd», sa han til meg.

Hvis Jonny hadde dopet seg den dagen, hadde han vært bedre enn Maier, mente legen.

Kort karriere

Den svenske milslukeren hadde en relativt kort og hektisk karriere i noen år på 60-tallet, men mistet motivasjonen og ga seg tidlig som toppløper. Han begynte i stedet på en karriere i forretningslivet.

70-åringen Jonny Nilsson er fortsatt sprek. Når NRK ringer ham, er han ute og går på ski, noe den pensjonerte skøyteløperen og eiendomsmegleren gjør så ofte han kan.

– Jeg har alltid likt å gå på ski, det gjorde jeg også da jeg var aktiv skøyteløper, forteller han.

Han høres slett ikke andpusten ut mens han snakker med NRK.

Det er 50 år siden han snudde opp-ned på det som var sesongen for den store norske skøyterevolusjonen. En revolusjon som var bygget opp av Stein Johnson og hans nye og effektive treningsmetoder.

Etter to fiasko-sesonger slo de norske løperne til med verdensrekorder en masse, med en knusende seier over tidligere suverene Sovjet i landskamp, og med firedobbel seier i EM i Göteborg.

Spådom gikk i oppfyllelse

Tre uker seinere skulle de toppe sesongen under VM i Karuizawa i Japan. Men det skulle Jonny sette en blågul stopper for.

Hans svakhet var 500-meteren. Fikk han til den, ville han bli farlig.

– På flyet bortover sa jeg på fleip til journalist Sverre Farstad at «nå går jeg 500 på 43 sekunder, og jeg setter verdensrekorder på de to lengste. Da vinner jeg», forteller Nilsson.

Akkurat slik gikk det. Han åpnet med 43 blank og personlig rekord på 500. På 5000 satte han verdensrekord med 7.34,3 – 3,5 sekunder bedre enn Knut Johannesens månedsgamle rekord. Etter en bra 1500 skulle han møte "Kupper'n" i par på 10.000.

– Det virket som om Knut visste at dette ikke ville gå hans vei. Han ønsket meg lykke til før start, sier Nilsson.

Det ble 15.33,0, suveren verdensrekord og en like suveren VM-tittel. Dermed hadde han ikke bare ødelagt den store sesongfinalen for nordmennene, han hadde også robbet dem for alle verdensrekordene.

– Idrett var ikke så viktig

Jonny Nilsson hadde som 19-åring slått gjennom i VM i Moskva i 1962, der han vant 10.000-meteren på 16.29,4 – uoffisiell verdensrekord på lavlandsbane. I 1964 tok han OL-gull på 10.000 m, og året etter satte han igjen verdensrekord på 5000. I 1966 tok han VM-bronse, men da var det egentlig slutt.

– Jeg mistet motivasjonen. Idrett var ikke så viktig, jeg hadde så mange andre interesser, forteller Nilsson. Han «slang med» i to sesonger til, men i 1968 ga han seg helt, bare 25 år gammel.

Det er i eiendomsbransjen han har skapt seg karriere. Fra sin base i Göteborg-området har han solgt 3000 boliger og bygget 700 hus.

– Det er en større prestasjon enn det jeg gjorde på skøytebanen, sier han.

Utfordret skøytesportens mektigste

Likevel skulle han ryste skøytesporten én gang til – mye sterkere enn i snøværet i Karuizawa i 1963. Proffligaen han tok initiativet til i 1972 rystet skøytesporten i dens grunnvoller og fikk ISU-ledelsen til å se mørkerødt.

– Det var en sterk demonstrasjon. Vi fikk 16 av de aller beste skøyteløperne til å ta steget over fra den tradisjonelle organisasjonen til en proffliga. Selvfølgelig reagerte de, sier Nilsson.

Med nederlandsk, amerikansk og skandinavisk kapital i ryggen skulle proffligaen føre skøytesporten inn i den moderne tidsalder.

Toppløpere som Svein Erik Stiansen, Ivar Eriksen, Roar Grønvold og Bjørn Tveter, samt de nederlandske stjernene Kees Verkerk, Ard Schenk og Jan Bols var blant dem som ble med. Det samme gjaldt noen av verdens beste sprintere, som Erhard Keller, Hasse Börjes og Leo Linkovesi.

To sesonger med en umulig kamp

Jonny Nilsson blir fortsatt svært så engasjert når han snakker om dette.

– Det lå i kortene at idretten ville bli mer og mer profesjonalisert, og jeg ville at skøytesporten skulle være tidlig ute. Jeg forsto at om jeg hadde gått «riktig» vei, banket på ISUs dør og foreslått modernisering av amatørreglementet, hadde jeg blitt ledd ut. Derfor ønsket jeg å trå skikkelig til for å demonstrere, sier Jonny Nilsson.

Det holdt i to sesonger – to år med en umulig kamp. Så var det over.

– Du vet, når vi må leie alle arenaene og ISU og en samlet presse er til de grader imot, blir det for tungt, sier Nilsson.

Han ga opp etter 1974-sesongen. Da hadde han brukt alle pengene sine og hadde i tillegg problemer med helsa.

– Men helt bortkastet var det ikke. ISU gjennomførte nokså raskt en oppmykning av det stivbeinte amatørreglementet, og det var noe av hensikten. Jeg tror ikke at det var helt tilfeldig, sier Jonny Nilsson.

– For min egen del betydde denne opplevelsen at jeg ikke lenger ville ha noe med skøytesporten å gjøre, legger Nilsson til.

– Bruk arenaene som en teatersal

Men han drar ikke det lenger at han fortsatt følger med hva som skjer. Og han har klare meninger om hva som bør gjøres for å gi skøytesporten ny popularitet.

– Den må ta innover seg at den er en arenaidrett og utnytte det. Se på skiskyting – de har snudd et vanskelig utgangspunkt til å bli en arenaidrett med suksess. Skøytesporten har alltid vært en arenaidrett, det må de utnytte på en helt annen måte enn de gjør i dag.

– Hva om vi tenkte på skøytehallene som en teatersal? Bruk lyssettingen aktivt – det er intet teaterstykke som gjør seg når flomlyset fra taket står på fullt. Og TV må bruke kameraene mye bedre – lag nærbilder av isspruten fra skøytene, fra bevegelsene, lær av kunstløp. Du vil få en helt annen opplevelse.

– Bør organiseringen og øvelsesprogrammet endres?

– Nei, jeg synes ikke det. Jeg er litt konservativ der. Det lar seg gjøre å få mye mer ut av det tradisjonelle programmet. Man må bare gjøre det, sier Jonny Nilsson.

– Skal du til Hamar på VM denne helga?

– Nei, det skal jeg nok ikke. Det blir vel skiturer i stedet.

Tre km i løpet av samtalen

– Du, nå har jeg gått over tre kilometer, jeg, i løpet av denne samtalen. Det er vidunderlig å gå på ski, sier Jonny Nilsson før NRK sier takk for praten. Den har vart i nøyaktig 22 minutter.

Den gamle mester holder seg utrolig godt.