Når litteraturveteranen nå skuer tilbake, vil han ikke være noe foruten.
– Det hører med, slår forfatteren, født i 1929, enkelt og greit fast til NTB.
Han treffer oss sammen med Alf van der Hagen, som nå har skrevet bok om forfatterens liv. Boken er skrevet som en samtale mellom de to og forfatteren deler raust.
Det er ikke bare en livsskjebne som tar form på boksidene: På sett og vis er dette også historien til et helt land. Askildsen er så gammel at han kan huske en bestefar som hadde spyttbakke i huset sitt. Han kan huske det knugende, pietistiske mørket som hvilte over bibelbelte og han fikk føle krigens redsler på kroppen.
– Enkelte ting har det vært opprivende å gå inn på, erkjenner forfatteren som fortsatt er krystallklar i tale og tanke. Men han har mistet evnen til å skrive og lese, en kjensgjerning det kan være vanskelig å akseptere, forteller han.
Men nå gleder han seg over boken om hans liv.
– Jeg har ikke tenkt at noen vil finne mitt liv særlig interessant. Men min makker er usedvanlig flink til å finne knutepunkter, sier han henvendt til Alf van der Hagen.
- Les også:
– Mindre krass
Askildsen husker et barndomshjem hvor man ba bordbønn og ikke hadde med seg venner hjem. Men han husker også kjærlighet og samhold. Ikke minst husker han moren som lys og lett. Alf van der Hagen mener det også hviler et slags forsonende lys over de delene som omhandler forholdet til faren.
– Jeg opplever deg mindre krass enn tidligere, sier han – og Askildsen nikker. Men han vil ikke være med på at helvetesangsten han vokste opp med kan ha hatt noe for seg på den måten at den formet han som forfatter.
– Nei, jeg tror ikke det. Det må i så fall være på det underbevisste plan. Det er kun i drømme jeg baler med slike ting, sier han. Og minnes dagen da troen brast.
– Jeg kom fra et sted hvor man trodde ordrett på det som sto i bibelen. Jeg var jo også et guds barn. Det var ingen motforestillinger. Men så begynte jeg å lese, og jeg leste om solens veldige alder. Da kom tvilen. Nesten over natten ble jeg ateist.
Askildsen begynte å kalle seg kommunist. Og da hans første bok, samlingen «Heretter følger jeg deg helt hjem», utkom, førte det til et mye omtalt brudd med både faren og hjembyen. Men Askildsen er ikke bitter.
– Snarere ble jeg opplyst, sier forfatteren – og smiler lurt.
- Les også:
– Mystisk hodepine
Denne usentimentale måten å se livet på kommer også til uttrykk når han snakker om krigen. Faren og de eldre brødrene var aktive i motstandsbevegelsen. Kjell (da 14 år) måtte holde fortet hjemme i huset da moren måtte flykte til Sverige.
Gestapo kom ganske riktig på døra, men Askildsen gjorde som han fikk beskjed om. Han holdt fast på at han intet visste og gikk rolig og la seg i foreldresengen med sine to små søsken mens Gestapos utsendte ventet – natten igjennom, og forgjeves – på at moren skulle komme hjem.
Askildsen, som også ble tatt inn til avhør, er i dag stolt over hvordan han sto oppreist gjennom brasene:
– Foreldrene mine viste meg en voldsom tillit, det var store ting å vokse på for en ungdom. Jeg ble regnet med, sier han.
I boken gjør det også inntrykk å lese om den unge studenten Askildsen som sløyfet mat til fordel for kinoforestillinger. Han var mye alene og ga langt fra jernet på universitetet. Men han føler ikke at dette er opplevelser som har preget ham negativt.
Det var verre da han siden fikk seg kone og to barn, uten å ha verken midler eller bopel. I en tid med mye flytting og pengenød, ble han rammet av en illevarslende, mystisk hodepine.
Heldigvis ga den seg. Og med stigende litterær anerkjennelse åpnet nye dører seg, uten at det nødvendigvis ble slutt på all motgang. Forfatteren forteller i boken om samlivsbrudd og sammenbrudd. Om piller han raskt kvittet seg med og skrivingen som ble en livbøye.
– Nei, dette er ikke en mørk historie. Det er en fin historie, sier jubilanten om boken som slippes fra Forlaget Oktober.