Striden om president Zardaris immunitet har røtter fem år tilbake. Daværende president, general Musharraf, var presset og ønsket forsoning med opposisjonsleder Benazir Bhutto.
Komplisert maktspill
Problemet var at hun befant seg i utlandet og risikerte straffeforfølgelse for korrupsjonsanklager dersom hun kom hjem.
I oktober 2007 utstedte Musharraf Den nasjonale forsoningsforordningen. 8041 navngitte embedsmenn og politikere ble fjernet fra lister over folk som skulle etterforskes eller var siktet «av politiske grunner» i årene mellom 1986 og 1999. Listen over folk som skulle fjernes var imidlertid ikke mindre politisk.
Høyesterett mente forordningen var i strid med Grunnloven, og ville umiddelbart erklære den ute av kraft. Musharraf svarte med å avsette Høyestretssjustitiarius, men etter to års maktkamp ble Forsoningsforordningen endelig erklært død i 2009.
I mellomtiden var Bhutto drept og hennes korrupsjonssiktede enkemann, Ashraf Ali Zardari, blitt president. Han og kona var mistenkt for å ha forsøkt å hvitvaske 12 millioner dollar mottatt i bestikkelser.
Benazir Bhutto og ektemannen Asif Zardari.
Foto: STR/PAKISTAN / REUTERSMen artikkel 248 i Grunnloven gir sittende presidenter immunitet for straffeforfølgelse, og det er nettopp Grunnloven statsministeren viser til når han nekter å be myndighetene i Sveits gjenoppta etterforskningen av Zardari. Høyesterett hevder at statsminister Gilani gjennom sin passivitet viser forakt for landets høyeste domstol, trass i at presidentens immunitet altså er hjemlet i Grunnloven.
Høyesterett+militæret=sant
Det er flere spillere i denne saken. For i kulissene sitter forsvarsledelsen og har sine motiver for å få has på president Zardari, og statsminister Gilani. De anser begge for generelt å være altfor svake overfor amerikanerne. Da det i høst lekket ut at Pakistans ambassadør i USA via en mellommann skal ha sendt et notat til USAs ledelse om hjelp til å hindre at forsvarsledelsen og etterretningstjenesten ISI tiltar seg for mye makt, ble det riktig ille. President mistenkes for å ha kjent til notatet. Saken omtales i pressen som ”memogate”.
Forholdet ble ikke bedre av at forsvarsministeren ble avsatt i begynnelsen av januar. Bakgrunnen var at forsvarssjefen og etterretningssjefen hadde forklart seg om ”memogate for Høyesterett uten å ha klarert det med regjeringen på forhånd.
Forsvarssjefen, general Ashfaz Parvez Kayani, blir av mange regnet som Pakistans sterkeste mann. Han er på sin side under press fra sine egne, og fra ”mannen i gata” for å avslutte alt samarbeid med USA om forsvar og etterretning. Prosessen i Høyesterett er en mulighet til å få fjernet presidenten uten at de militære er involvert.
Ikke militærkupp, kanskje nyvalg
De militære har styrt Pakistan i vel halvparten av landets 64 årige historie, og fire ganger har de kommet til makten gjennom kupp. Det ønsker de neppe nå. Det politiske kaoset til tross, de kan ikke regne med folkets oppslutning om nytt militærstyre.
De ønsker nok heller ikke ansvaret for det økonomiske kaoset som preger landet. Energikrisa har vært akutt i flere år, den ble ikke bedre av to år med oversvømmelser og ødelagte damanlegg.
Mange bedrifter har måttet stenge, jernbanen og det statlige flyselskapet sliter også. Og det er langt fram før en politisk løsning i nabolandet Afghanistan. Det er lite attraktivt å overta hele ansvaret for misérene.
Om knappe to uker gjenopptas saken om statsminister Gilanis forakt for Høyesterett. Han kan bli tvunget til å gå av, dersom Høyestrett konkluderer med at han har brutt landets lover, og derfor ikke er kvalifisert som parlamentsmedlem. I så fall må det utskrives nyvalg før det planlagte valget i mars neste år.
Men Gilani kan også selv foregripe begivenhetene, inngå en avtale med opposisjonen om å avholde planlagte senatsvalg i mars i år og foreslå parlamentsvalg senere på året.
Statsministeren er uansett kraftig svekket. Han vakler mellom forsøk på å vise styrke og utspill for å tilfredsstille sine hjemlige motstandere. Denne uka nektet han USAs spesialutsending for Afghanistan og Pakistan, Marc Grossman, innreise. Sånt er uhørt i diplomatisk sammenheng, men sikkert populært i store deler av forsvaret – og i befolkningen.
